Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Et vannskille

Først var ubåten «Kursk» Nordflåtens stolthet og symbol for Russland som supermakt. Så ble den en katastrofe og tragedie. Nå kan den igjen bli symbol - for et vannskille i russisk politikk og samfunnsliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som ved ethvert vannskille er imidlertid den elva som her har sitt utløp både liten og unnselig. Ikke desto mindre er den merkbar: I motsetning til hva vi og russerne er vant til, opptrer de russiske mediene og enkelte av landets politikere som direkte talsmenn for og formidlere av befolkningens fortvilelse og vrede. Og anklagene rettes mot den russiske og sovjetiske tradisjon av løgn, fortielse og forakt for enkeltmennesket.

  • Katastrofen i Barentshavet er den tredje ulykken av tilsvarende omfang som på knapt 15 år har rammet Russland. Tsjernobyl-ulykken og ubåten «Komsomolets»' forlis var omgitt med samme nøling, feilinformasjon og prestisjehensyn som havariet av «Kursk». Men aldri tidligere har befolkningen fått servert myndighetenes forakt for enkeltmennesket så klart som nå.
  • Det måtte en korrupt embetsmann i Nordflåten til for at navnene på de forulykkede skulle offentliggjøres. De pårørende fikk først ikke økonomisk hjelp til å reise til ulykkesstedet. Mens myndighetene påsto at redningsluka var for ødelagt til å kunne rikkes, ble den åpnet av norske dykkere. De brukte ett døgn. Russerne hadde holdt på i én uke. Marinen sa nei til hjelp fra en russisk dykker. Han kunne jo bare redde liv, ikke materiell. Tidspunktet for ulykken ble endret daglig. En pårørende som kom med rasende anklager mot Nordflåtens representanter, fikk en sprøyte i armen for åpent kamera - for å nevne noe av det den russiske befolkning har vært vitne til den siste uka.
  • «I dette riket vil alt ende med forferdelse,» skrev en tysk utsending til tsar Peters Russland, «for mot tsaren står klageropene mot himmelen fra så mange millioner mennesker. Det trengs bare et vindpust og en anfører for at den ulmende gnist av hat som skjuler seg i hvert eneste menneske, skal flamme opp.» Anføreren dukket fram 200 år seinere. På vegne av den kommunistiske idé lot han hatet flamme opp - og alt ble verre.
  • Nå har forbitrelsen funnet mer demokratiske kanaler. Skritt for skritt har de russiske mediene markert seg som befolkningens talsmenn og representanter, ikke for å virkeliggjøre en ny idé, men for å dekke samfunnets informasjonsbehov og bevare borgernes verdighet - stikk i strid med ønsket fra myndighetene. For president Putin framstår som fange av det gamle systemet og de russiske tradisjonene. Han kunne ikke reise til ulykkesstedet «fordi tilstedeværelsen av en høyere embetsmann vil ødelegge for redningsarbeidet».
  • Ja visst, dersom han forlanger å behandles som enevoldshersker med alle de ritualer som følger med. Annerledes kan antakelig heller ikke Putin forestille seg sin reise. Det kan befolkningen. Han skulle jo være deres mann - men er blitt maktens maske. Dermed går han inn i rekken av herskere som har benyttet russernes tillit mot dem selv.
  • I likhet med Jeltsin kom Putin til makten ved hjelp av sin person, sin tilsynelatende styrke og besluttsomhet - begge skulle «ordne opp». Nå har en annen type politikere stukket hodet fram. De lover ikke å ordne opp, de gjør noe: Russiske forretningsmenn har samlet inn over åtte millioner kroner til de pårørende etter ulykken. Blant dem finner vi oligarken og duma-representanten Boris Berezovskij. Poenget er ikke om han og de andre vet å fiske i rørt vann, men at en gruppe av befolkningen mottar noe konkret fra politiske aktører, i stedet for å bli bedt om å løfte blikket mot en lysende kommunistisk eller markedsøkonomisk framtid. Dette er den arena den politiske kampen må utspille seg på i framtida.
  • Det vi kaller et moderne samfunn hviler på en rekke forutsetninger, blant dem en åpen presse, en kritisk holdning til makten, en tro i befolkningen på at de politikere de velger tar hensyn til dem, og på at deres politiske deltakelse faktisk kan være med på å løse problemer. Den bekken som sildrer fra ulykken i Barentshavet, renner i denne retningen.