Et vanskelig samspill

KRISTIANSAND (Dagbladet): Den lille parolesalen til kriminalpolitiet er stuende full og lett kaotisk. Politiet har med seg et budskap fra de pårørende til Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen: Det er greit at mediene bringer korrekt og saklig omtale av etterforskningen. Men de føler seg presset av en del medier og ber oss vise omtanke i hvordan vi opptrer og hva vi skriver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De to familiene var nettopp blitt informert om det de kanskje fryktet aller mest, at døtrene deres også var blitt seksuelt misbrukt. Rundt langbordet og langs veggene i parolesalen sitter og står rundt 50 journalister og fotografer. De svenske, men ikke de danske, er dratt hjem igjen. Sunnmørsposten har kommet fra Ålesund, kriminalsjef Arne Pedersen er sunnmøring.

  • Under pressekonferansen dagen før hadde kriminalsjefen berømmet medienes representanter for en ryddig og grei opptreden. Det samme har rektor Inger Berit Mjølund ved Fagerholt skole, der Lena var elev, gjort. Men de to døde småjentenes nære familie opplever likevel noe av det mediene gjør, skriver og viser, som vondt og vanskelig.
  • Jeg forstår så inderlig vel at familier i bunnløs sorg ønsker å få være i fred for journalister. Og jeg forstår at det er som salt i vonde sår om det i en voldsom mediedekning bringes gale opplysninger, spekulative teorier eller svært nærgående skildringer. Det må vi prøve å unngå. Men pårørende i en drapssak vil nok nesten alltid ønske seg en mindre og fjernere mediedekning enn hva tragedien deres blir utsatt for. For mens de ønsker seg fred i sorgen, har mediene offentligheten som oppdragsgiver. Politiet trenger oss som kanal til publikum, den viktigste detektiv. Og publikum trenger oss for å få dekket et legitimt informasjonsbehov.
  • Rektor Mjølund ved Fagerholt skole har midt i sin travle og vanskelige jobb svart på journalistenes spørsmål og fungert som bindeledd, og skjold, mellom oss journalister og avdøde Lenas skole- og nærmiljø. Som klok rektor skjønner hun at et drap på to små skolejenter i jentenes eget nærmiljø er en hendelse som opprører foreldre og barn over hele Norge, og som skaper et legitimt informasjonsbehov. Mange ønsker å få gi uttrykk for medfølelse med de rammete familiene, og få være en slags deltaker i deres sorg. Det vitner de mange brev, tegninger, fakser og e-poster om som har kommet til Fagerborg skole de siste dagene.
  • Under etterforskningen av drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannessen i Hedrum i Vestfold i fjor sommer fikk mediene sterk kritikk. Ikke bare av den nærmeste familien, men av hele lokalsamfunnet. Bygda følte seg invadert av journalister og fotografer. Etterpå har medieforskere oppsummert at ikke alt fungerte slik det burde i Hedrum. Og flere redaksjoner, bl.a. Dagbladet, har oppsummert feil vi gjorde.
  • I den pågående barnedrapssaken fungerer samspillet mellom de involverte i lokalmiljøet, politiet og mediene bra. Det merkes mindre når noen tiltalls journalister og fotografer kommer til en by med 70000 innbyggere, enn til en bygd med 100. Og her i Kristiansand blir vi møtt med forståelse for rollen mediene skal spille under en hendelse som engasjerer hele Norge, både fra politiets og fra støtteapparatets side. De praktiske forholdene blir lagt til rette for at journalister og fotografer kan dekke begivenhetene.
  • Men mellom drapsofres nære pårørende og mediene vil det være en interessekonflikt som er vanskelig å balansere.