Et varslet folkemord

FN-styrkene kom for seint. For seint til å redde tusenvis av liv. På Øst-Timor fikk prester og nonner, en håndfull ubevæpnete FN-folk og en motstandsgerilja på noen hundre mann i vel to uker ansvaret for å beskytte en befolkning av interne flyktninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hjelpeorganisasjonene, FN og mediene ble jaget ut av landet. Unger døde av sult. Barn, kvinner og menn (halvparten av alle prestene, sier enkelte kilder) ble skutt eller drept med machete.

De 200000 østtimoreserne som er jaget og tvangsdeportert til Vest-Timor, blir «beskyttet» av sine egne bødler. Tusener er blitt tvangssendt til andre deler av Indonesia. Andre tusener «forsvunnet». Uavhengige kilder og hjelpeorganisasjoner blir nektet adgang til leirene på Vest-Timor.

Indonesias siste folkemord på Øst-Timor kan vise seg å være langt verre enn serbernes i Kosovo. Men det er ikke den eneste forskjellen. En annen er at Øst-Timor aldri har vært noen del av Indonesia. FN har aldri anerkjent Indonesias okkupasjon av 1975, som førte til at nærmere 200000 mennesker måtte bøte med livet i årene som fulgte.

FN-styrkene kommer egentlig 24 år for seint.

Men den stilltiende anerkjennelsen av regimet i Jakarta har vært omfattende. USA, Storbritannia og Australia har trent indonesiske militære og forsynt dem med våpen. Storbritannia har under Tony Blair inngått nye, store våpenkontrakter. Tre Aerospace Hawk-jetfly ble sendt til Indonesia i slutten av august. Noen husker kanskje den ivrige Labour-politikeren i opposisjon, Robin Cook, som indignert bekreftet at britisk-produserte Hawk-fly var i bruk på Øst-Timor. Det gjorde han under en parlamentssesjon i 1994. Dagens utenriksminister Robin Cook benekter dette faktum. Men bruken er blitt solid dokumentert av den verdenskjente journalisten John Pilger, også i NRK TV så seint som i sommer.

Multinasjonale vestlige og japanske selskaper har store interesser i Indonesia. Norske toppolitikere har besøkt landet - blant annet for å bane vei for norsk næringsliv - og de har kommet tilbake med beroligende meldinger om at det går bedre med menneskerettighetene. Femti norske firmaer skal være etablert i landet. Statoil er involvert i oljeboring i Timor-stredet, under en avtale mellom Indonesia og Australia som strider mot folkeretten, fordi ressursene tilhører et land som inntil nylig var okkupert.

Hva gjør Statoil-sjefene i disse dager? Hva gjør energiminister Marit Arnstad, som er generalforsamling i selskapet?

Hvordan kan det skje - at tusener blir drept, byer brent og en hel befolkning jaget på flukt i et lite land som nettopp har gjennomført en FN-overvåket avstemning om uavhengighet?

For det første kan det skje fordi det indonesiske regimet i alle år har følt at de trygt kunne trampe på østtimoreserne uten at verdenssamfunnet reagerte. 200000 mennesker ble drept under og etter invasjonen i 1975. Men Indonesia var fremdeles en del av det gode selskap. Et par hundre mennesker ble massakrert i Dili i 1991 etter en fredelig protestmarsj. I motsetning til en rekke andre overgrep ble Santa Cruz-mordene kjent, fordi vestlige journalister var til stede. Reagerte verdenssamfunnet med trusler om sanksjoner overfor Indonesia? Nei. Ettersom Indonesia på 1990-tallet for alvor trådte inn i den asiatiske «tiger-klubben» av lovende, lokkende investeringsland, så skjedde heller det motsatte. Penger finner sine egne veier. I Indonesia opererer Nike, Texaco, Chevron og Mobil. Freeport McMoRan driver verdens største gullgruve i Irian Jaya, en provins der folk heller ikke ønsker indonesisk overherredømme. Freeport McMoRan ønsker etter alle solemerker fred og ro, hjulpet av en hær som kan slå ned på underbetalte arbeidere og «separatister». Oljeselskapet Mobil er aktivt i Aceh, en annen provins der uavhengighetstilhengere blir drept og forfulgt. Å være venn med Indonesia kan etter hvert fortone seg for USA og andre vestmakter som en ny variant av den kalde krigen: støtte til sittende regimers terror, fordi de bedre enn små separate stater kan garantere aksjeutbytte.

For det andre har det nye folkemordet kunnet skje fordi «noen» kontinuerlig har forsynt Indonesia med våpen og ekspertise, utdanning av offiserer og etterretning. «Noen», USA og Storbritannia, er toneangivende medlemmer av NATO. Slik så vi dem under Kosovo-krigen. Disse noen innstilte verken våpeneksport til eller samarbeid med det indonesiske regimet etter Santa Cruz i 1991. Hvor har de våpnene sine fra, de militsgruppene som har herjet uhemmet de siste ukene? Fra sine beskyttere i den indonesiske hæren og politiet, som igjen har dem fra nære venner i Vesten.

For det tredje skjer folkemordet stadig (nå mer snikende, på Vest-Timor og blant deporterte andre steder) fordi FN, tross advarsler fra flere hold, godtok at Indonesia skulle ha ansvaret for sikkerheten rundt folkeavstemningen i august. Historien viser at dette var mer enn risikabelt. Indonesia har et 24 år langt voldelig rulleblad på Øst-Timor og et ti år lengre i eget land, fra Suhartos kupp midt på 60-tallet. Massedrap, fengsling og rå tortur er dokumentert til overmål. Den statsstøttede militsvolden startet ikke etter at valgresultatet ble kunngjort. Den pågikk på Øst-Timor mens forhandlingene om folkeavstemning fant sted i New York i vår. Uavhengighetstilhengerne hadde lenge blitt terrorisert før de gikk til stemmeurnene. Denne volden, fra milits og hær, ble også rapportert. I Norge advarte SUØTI (Samarbeidsutvalget for Øst-Timor og Indonesia) mot det som nå har skjedd. De pekte på at en overgangsordning til selvstendighet med indonesiske tropper i landet kunne gjøre vondt verre. Hvorfor tok ingen disse varslene og advarslene alvorlig? Hvordan kunne norske og andre vestlige politikere erklære tillit til den indonesiske hæren?

For det fjerde har den politiske rensningen rettet mot uavhengighetstilhengere også kunnet gå så langt fordi verdens ledere er svært uvillige til å trekke historiske og aktuelle paralleller. De indonesiske lederne Suharto, Habibie og Wiranto har følt seg sikre på at de ikke ville bli behandlet som en Milosevic, en Saddam eller en Noriega. Statsbesøk har avløst statsbesøk. Kontraktbunkene har økt mens Transparency International kåret Indonesia til et av verdens mest korrupte land.

Bill Clinton og Tony Blair har stått fram i TV-ruten som helter med «tøff» linje overfor den indonesiske regjeringen. Hvor tøff? Er det snakk om mer enn å suspendere lån og avtaler bare til fredsstyrken er på plass? I Irak dør unger av en ni år gammel boikott. Et folkemord av liknende størrelse i et land i Øst-Europa ville sendt NATO-bombefly på vingene - hvis den ansvarlige hadde tilhørt «the bad guys». Det gjorde aldri president Suharto. Det gjør ikke president Habibie. Selv om ingen av de to ble valgt demokratisk, i motsetning til tyrannen Milosevic. Forsvarsminister og general Wiranto som klarte å hykle at hæren hans skapte ro og orden på Øst-Timor, mens likene hopet seg opp på politistasjonen i Dili, havnet heller ikke i det dårlige selskapet. Dette selv om en hel befolkning ble drevet på flukt og selv om soldater og milits tok livet av unge potensielle forsvarere av Øst-Timors uavhengighet.

20. september kom bekreftelsen på det mange har visst, men som også mange har vært blinde for. På forsiden av avisen Independent kunne vi lese at hærens spesialstyrke, Kopassus, ga ordre til militsen om å drepe uavhengighetstilhengere og internasjonale observatører. En observatør avlyttet hærens radiosamband og fanget opp flere timers samtaler som avslører nettopp dette, ord for ord. Båndopptak av disse samtalene kan bli viktige bevis for en framtidig sannhetskommisjon. Hva for slags erfaringer bygde de på som stolte på hæren?

New York Times kommenterer USAs rolle på forsiden 9. september: «Med andre mål i Indonesia trør USA varsomt på Øst-Timor». Menneskerettighetene kunne ikke bli riktig så sentrale her som de var i Kosovo. Denne dårlig skjulte, ulike vektingen av menneskeliv, viser at hykleriet ikke bare er stort i Jakarta.

«We have a business interest,» fortalte presidentens talsmann James Rubin. Det er hevet over tvil. Titusener av østtimoresere har nå en hovedinteresse: å overleve, å vende tilbake for å kunne innrede sitt eget hjemland. Et hjemland som møysommelig må prøve å gjenoppstå av asken.