Et vidunderlig hus?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET HOVEDPROBLEM ved ni av ti store byggeprosjekt i verden er at omkostningene er grovt undervurdert. Men vårt eget Statsbygg har brent seg så ettertrykkelig at det nesten er blitt for mye kontroll og sparsommelighet. Derfor er det ikke mulige overskridelser, men publikums atkomst til den nye operaen i Bjørvika i Oslo som er problemet. Men det kan bli mer når det hele er åpnet i 2008, om ikke huset får rikelig innkjøringstid. Dette kan trekkes som lærdom av den nye operaen i København som siden åpningen i vinter har hatt vedvarende problemer med en rekke detaljer i det ferdigstilte bygget. Forestillinger er blitt forsinket med lange pauser. Noen er avbrutt. Det har vært problemer med det meste, fra parkeringsplasser og garderober til orkestergrav og elektronikk. Det siste er at orkestret er kommet i søkelyset fordi det ikke er plass til et fullt symfonisk orkester for de store Wagner- og Strauss-forestillingene som nå går på scenen.

DET ER SELVSAGT et svært komplisert system som skal fungere i et moderne operahus. Det skal være lett tilgjengelig for et par- tre tusen mennesker. I København er atkomsten nesten like komplisert som den vil bli i Bjørvika om det ikke blir gjort noe ekstraordinært med trafikkforholdene. Ifølge Politiken er det best å komme til fots eller pr. sykkel, men alle som tar landveien, må ferdes gjennom noe avisa karakteriserer som en krigssone. Det kan lett bli tilfellet også i Oslo om publikum i frustrasjon over dårlig tilgjengelighet begynner å forsere landets travleste gjennomfartsåre mellom Sentralstasjonen og operaen.

MEN DETTE KAN operaens ledelse ikke gjøre stort mer med enn å protestere for Statsbygg. Derimot må Simensen og hans folk sikre seg tid til å utbedre helt påregnelige svakheter før det planlagte programmet blir budt fram for publikum. Det bør ikke være slik at publikum må velte seg over skrankene foran garderobene for å hente tøyet dersom de blir ubetjente, slik det nå er i København. Og det må framfor alt ikke være fare for at stoler bryter sammen under publikummere, slik det gjorde nylig da en ikke spesielt røslig mann reiste seg etter 2. akt i Wagners «Sigfried».

MEN DE VIKTIGSTE innkjøringsutfordringene ligger i akustikken både i hovedsalen og i prøvesalene. En moderne operascene er også fullspekket med elektronikk som er svært ømfintlig for feilbehandling. Kulisser skal heises og fires, scenegolvet skal beveges, lys skal flomme i henhold til regissørens ønsker. Hvis publikum flere ganger opplever at dirigenten må avbryte musikken like før den berømte triumfmarsj fra Aida, gjør det et uutslettelig dårlig inntrykk. Og hvis orkestergrava viser seg for trang for et fullverdig orkester, vil det selvsagt være en liten katastrofe.

OPERAEN i København er en gave fra den styrtrike A.P. Møller, og innkjøringsperioden ble åpenbart for knapp fordi det var svært viktig både for giver og operaselskap å komme i gang med forestillingene og tjene penger. Operasjef Simensen forlanger rommelig innkjøringstid. Men den danske operasjefen ser lyset: «Det er et vidunderlig hus.» Det bør det være fra første dag i Oslo.