Etikk over grensen

Statsministeren er bekymret for mangelen på etikk i norsk næringsliv. Næringslivet er mer bekymret for presseoppslag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det synes

å være en naturlov når det gjelder skandaler i norsk næringsliv. De kommer sjelden alene. Dukker det opp en, følger andre tett i kjølvannet. De trenger ikke ha noen forbindelse til hverandre, men i sum skaper de inntrykk av et småkorrupt system uten andre verdier enn den som kan avleses på bunnlinjen. Og hver gang sier vi, nå, nå er vi i ferd med å miste uskylden.

Denne høsten synes skandalene å ha stått i kø. Konsernsjefen i Statoil måtte gå etter mistanke om korrupsjon i Iran. Rederiet Odfjell ble kraftig bøtelagt for prissamarbeid i USA, og to av rederiets direktører må sone fengselsstraffer. Og nå er Jens Ulltveit-Moes selskap UMOE i søkelyset for å ha betalt en iraner for «å løse en floke» i forbindelse med et salg av livbåter, for øvrig den samme iraneren som er involvert i Statoils famøse konsulentavtale på 115 millioner.

Redaktør Trygve Hegnar

er ikke nådig og mener det virker som «reinspikka korrupsjon». Hegnar er vel heller ikke den eneste som nå ser NHO-presidentens iherdige forsvar av Statoil-sjef Olav Fjell i et nytt og enda mer underlig lys. Ulltveit-Moe påpekte at grensene for korrupsjon ikke nødvendigvis er de samme i utlandet som de er i Norge. Uttalelsen fikk NHO til å sende ut en historisk pressemelding, hvor det ble presisert at organisasjonen fortsatt er mot korrupsjon.

Det er sikkert Ulltveit-Moe også i prinsippet, men i likhet med en russisk ubåtkaptein som hadde problemer med å se «den grense under vann», har han vel erfart at grensene er noe mer flytende i et land som Iran enn på et etikkseminar i NHOs hovedkvarter på Majorstua. Den pragmatiske holdningen til fenomenet han ga uttrykk for, er han neppe alene om i norsk næringsliv. Han burde selvfølgelig ikke ha sagt det høyt til en journalist, men ingen av NHOs medlemmer skrek opp i sjokk og vantro. Det er snarere grunn til å tro at uttalelsene ble møtt med et skuldertrekk inntil de havnet i TV-debatten og noen for skams skyld måtte ta avstand.

Ethvert utgangspunkt

for å diskutere korrupsjon og økonomisk kriminalitet i norsk næringsliv er gitt: Vi er ikke sånn. Nordmenn er nesten uten unntak et hederlig og hardt arbeidende folkeferd som aldri lar seg friste til å ta snarveien. Det er alle andre som er kriminelle, ikke vi.

Og noe er det kanskje i det så lenge vi holder oss innenfor den norske territorialgrensen. Men utenfor ser nordmenn stadig oftere ut til å følge reisehåndbokas anbefaling: When in Rome, do as the Romans do. Når du er i Roma, gjør som romerne.

Det blir lagt merke til. Investorkjendisen og valutaspekulanten George Soros har de seinere åra engasjert seg i kampen mot korrupsjon, blant annet for å få innsikt i hvor mye penger energi- og gruveselskaper betaler til landene de opererer i. Han var ikke overrasket over Statoil-avsløringen. Til nyhetsbyrået Bloomberg sa han sist uke:

- Slike skandaler viser bare hvor utbredt problemet er i oljebransjen. Statoil regnes som et av de reineste selskapene i bransjen, og selv de har disse problemene.

Og det er nok å se på hvilke gjennomkorrupte regimer norske flaggskip som Statoil og Hydro opererer i - for ikke å snakke om hvilke flagg norske skip seiler under, for å spørre om den norske uskylden ikke for lengst er parkert. Eller skal vi tro at NHOs etikkseminar har ringvirkninger til Nigeria og Liberia?

Statsminister

Kjell Magne Bondevik er bekymret, og Ap-leder Jens Stoltenberg ber næringslivet skjerpe seg. Det har trolig omtrent like stor effekt som å nedsette en ny verdikommisjon. Sannheten er vel at frykten for presseoppslag er i ferd med å bli næringslivets etiske rettesnor. Presseetikken styrer enten du driver i olje eller kaffe. Eller som lederne sier til sine ansatte: Alt du gjør, må tåle å komme på forsiden av Dagens Næringsliv.

De siste ukene kan det virke som få har lyttet til det rådet. Journalistene har fått los, og høstens tema er korrupsjon i næringslivet. Da gjelder det å sitte musestille og håpe det blir regjeringskrise, eller at noen bare må kritisere Åsne Seierstad igjen. For kommer det ikke på forsidene, er faren over for denne gang.