Etikkens syretest

Jon Fredrik Baksaas sier han ante ingenting. Skal vi tro ham? spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var et fortellende lite øyeblikk i den danske dokumentaren «Et tårn av løfter» om Telenor og Ericssons virksomhet i Bangladesh. Etter å ha blitt konfrontert med kriminelt elendige arbeidsvilkår hos selskapenes underleverandører, legger begge seg halvflate og bedyrer sin uvitenhet, alternativt at «noen» ikke har gjort jobben sin. Selvfølgelig skal ikke slikt forekomme. De har tross alt etiske standarder som skal gjelde uansett hvilke land de opererer i. Nå skal det ryddes opp.

Men så sier Ericssons kommunikasjonsdirektør Henry Sténson i en uforvarende ærlig bisetning, nærmest som et hjertesukk:

– Allting er jo ikke som i Sverige…

Nei, hadde det vært som i Sverige eller Norge, ville fabrikkene for lengst vært stengt og eierne siktet for grove lovbrudd. Jon Fredrik Baksaas hadde vært på vei ut døra før noen rakk å si «corporate responsibility». Næringsminister Dag Terje Andersen ville funnet en skiftenøkkel i verktøykassa si og brukt den på første ekstraordinære generalforsamling. Telenors forretningsmoral hadde i folks bevissthet fått Siemens til å framstå som moralens vokter.

Men Bangladesh er definitivt ikke som Norge. Derfor kan både Telenor og selskapets største eier, staten, slippe unna med at arbeiderne som bygger selskapets mobilmaster har dårligere arbeidsvilkår enn norske fyrstikkarbeidere for over 100 år siden. De visste tross alt ikke. Telenors suksessoppskrift, som er bygget på at verden krymper og kommunikasjon blir lettere og raskere, gjelder tilsynelatende ikke for Bangladesh. Det er så langt borte og uframkommelig at det er umulig for konsernledelsen på Fornebu å ha oversikt. Den har verken fått med seg at underleverandøren driver barnearbeid, lønner arbeiderne 75 øre timen og lar dem balansere barfot mellom syrebadene uten hjelm eller annen beskyttelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Belal Hussein (22) falt ned i et kar med kokende vann og omkom på jobb for en av leverandørene med det upassende navnet Confidence Steel. Familien hans fikk tre årslønner, cirka 15 000 kroner, for ikke å gå til søksmål mot ledelsen. «Vi synes ikke at ledelsen på fabrikken er skyld i hans ulykke på noen måte,» står det i avtalen. Derfor kan selvfølgelig heller ikke Baksaas beklage dødsfallet. Eller som han sa til Dagbladet i går: «En beklagelse må være riktig begrunnet.» Juridisk avdeling kan sikkert bistå med en uangripelig beklagelse.

I valget mellom å framstå som dum eller kjeltring, har Telenors ledelse foreløpig lagt seg på den første strategien. De visste ikke. Eieren av ei pølsebu stiller høyere aktsomhetskrav til seg selv, men i det halvstatlige globale milliardkonsernet Telenor vet man angivelig ikke at arbeidsforholdene i Bangladesh holder en noe lavere standard enn de norske, og at det derfor hadde vært en god idé å sjekke forholdene bedre enn det som er blitt gjort. Underleverandørene har heller ikke gått inn på Telenors hjemmesider og satt seg grundig inn i selskapets «code of conduct». Da ville de visst at nordmennene setter den samme høye etiske standard i alle land de opererer, og aldri ville tillatt slike eklatante brudd på lover og regler.

Kanskje hadde det vært ærligere av Telenor om man hadde sagt rett ut at vi opererer etter en lavere, markedstilpasset etisk standard i utlandet. Det er jo hva man egentlig tenker, og hva som skjer i praksis, både i Telenor og andre internasjonale norske selskaper, så hvorfor ikke si det like ut? Dette er globaliseringens stygge ansikt. Internasjonale selskaper utnytter lave kostnader og mangelfulle arbeidsrettigheter i underutviklete land. Forsvaret er gjerne at man tross alt skaper arbeidsplasser og økt levestandard. Telenors samarbeidspartner GrameenPhone og fredsprisvinner Muhammad Yunus har knyttet landsbygda i Bangladesh til mobilnettet og gitt millioner av kvinner inntekt, men vi snakker tross alt ikke om Majorstua her. Snarere Kampen på begynnelsen av forrige århundre.

Men nå har en gang Telenor forpliktet seg til et etisk regelverk som setter virksomheten i Bangladesh i et særlig grelt lys. Et konserns verdisyn må bety noe mer enn pene ord på en internettside. Et minstekrav bør være at man holder seg til vertslandets arbeidsmiljølover og internasjonale konvensjoner.

Nordiske multinasjonale konsern liker å framstille seg som renere og skikkeligere enn andre globale giganter. I den grad de er det, sier det vel så mye om konkurrentene. Det har vært for mange avsløringer av barnearbeid og drepende arbeidsforhold de seinere åra til å skylde på uvitenhet og lokale samarbeidspartnere. Ansvaret ligger hos Telenor og Jon Fredrik Baksaas.