Etsende skjønnhet

Selv om den danske lyrikeren Pia Tafdrup fikk Nordisk Råds pris i fjor, blir det i år vanskelig å gå utenom hennes eldre kollega Henrik Nordbrandt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Henrik Nordbrandt er nemlig ikke bare blitt innstilt mange ganger før, han har også i en tjueårsperiode, sammen med Göran Sonnevie og Thomas Tranströmer, hørt til Nordens fremste lyrikere, og hva mer er, denne gangen har han skrevet en diktsamling som i renhet, enkelhet og betakende kraft overgår det meste av det han tidligere har skrevet.

Nå er alle slike litteraturmålinger mer eller mindre meningsløse. I alle fall kan nordiske lesere glede seg over Nordbrandts forunderlige og nyskapende dikt, der ordene blir utforsket og avdekker ny mening.

Oppbrudd

Ofte dreier diktene seg om farvel, oppbrudd, død og forsvinning, ikke sjelden knyttet til en følelse av ulevd liv og forspilte muligheter. At dikteren har livet bak seg, gir en erkjennelse av at det er forventningen, det som kommer, det som aldri blir sluttført eller oppfylt, som har størst verdi:

Jeg ville ønske, du aldri var kommet

så natten heller aldri var gået.

Og jeg ville ønske, du ikke var blevet

så morgenen heller aldri var kommet

Jeg ville ønske, det aldri ble sommer

så sommeren alltid var på vej.

Ønsket om å fryse øyeblikket avføder dikt etter dikt der dikteren jakter på de identiske øyeblikk, stunder i livet der sløret revner, eller som Nordbrandt sier: «man kunne se ud/under alle verdens porte».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette tilfellet er det solvervet, midtvintersola, som får ham til å se under himmelportene, mot det lovede land, der øyeblikket har en intensivert verdi løftet ut over andre øyeblikk. Ikke minst kommer en slik erkjennelse, ikke fordi man blir som barn igjen - noe som er blitt en dikterisk klisjé - men fordi barndommens forestillinger revner. Det flenger «barndommens mørnede tapeter», som Nordbrandt sier.

Gang på gang slår han fast at det er det som er forbi som forblir tydelig og essensielt. «Sommernatten var så overjordisk klar/at sommeren for længst var gått».

Den tapte tid

Men også i nåtida sanser han en virkelighet på den andre siden av tingene. Slik som i diktet «Ankerplass». Diktet er i det ytre et konkret og deltaljskarpt tegnet bilde av en brygge der båtene legger til seint på sommeren. Underteksten røper at det er menneskene som legger til rett før det siste skal skje: Sola fortsetter i vannet så langt man kan se.

Metaforene forteller om død og avskjed: «Nede i det grumsete bundvand/skinner mine fødder som på hospital». Når han skal tolke drømmen, som han drømmer samtidig med at drømmen finner sted, skjer hans utlegning for «et stort tomt auditorium/der lugter av klor».

Framtida finner også sin plass i Nordbrandts eksistensielle diktning, skjønt ikke så tydelig til stede som fortida, det forsvunne og den tapte tid. Til gjengjeld er framtidsordet «senere» et sesam-sesam, et magisk ord, som han første gang hørte i «et landlig kjøkken». Nå eksisterer ikke framtida mer, eller som han sier: «Senere er blevet for sent at sige». På den andre siden: Det er drømmen om det som kommer, som gjør livet verdifullt. Som dikteren sier: «Senere er det dyrebareste, man har./Senere er alt. Altid senere».

Kjærlighet

Menneskets lodd er absurd og bedragersk. Men Nordbrandt får leseren til å se det humoristiske i situasjonen. Slik som i diktet «Drøm om henrettelse», der han står i kø sammen med en rekke andre mennesker, er i høyt humør, og har det utmerket både med snaps og mat. Men så oppdager kømenneskene at de står her for å bli halshogd, av en innretning dikteren har oppfunnet. De avhogde hodene sier med en gang de er kommet til det hinsidige: «Hvordan kan man dog være så dum».

Men tross ironi, avskjed og farvel - eller kanskje nettopp av den grunn - lever drømmen om kjærligheten. Selv om man benekter det:

Det er løgn, hvad jeg skrev i det brev, jeg brændte

at jeg tænker på dig hele tiden.

en jeg tænker på dig det meste av tiden.

Døden, havet og kjærligheten. Et oppbrukt temavalg, men vesentlig og fornyet, ja, fornøyelig også i Nordbrandts eminente samling.