Ett år etter - hva har skjedd?

Taliban er borte, terrorismen er svekket, demokratiet har overlevd og den muslimske verden har ikke reist seg mot Vesten. De dystreste spådommene etter 11. september har slått feil, skriver Helge Øgrim, vaktsjef i Dagbladet.no.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

10. SEPTEMBER 2001:

USA hadde vent seg til en litt fomlete president, valgt med under 50 prosent av stemmene og hjulpet til makten av flertallet i høyesterett. På den amerikanske venstresida mumlet man ennå om at George W. Bush hadde stjålet makten. Men toneangivende kretser i det demokratiske parti hadde blikket rettet mot neste valg. Taperen i presidentvalget, den fullstendig ukarismatiske Al Gore, var allerede historie.

Hva har skjedd?

Terrorangrepene mot USA 11. september ville forandre verden, spådde analytikerne. Hva har skjedd?

Dagbladet.no vil fram mot ettårsdagen for «911» oppsummerere virkningene av terrorangrepene.

I morgen:
Derfor hater de USA

Se også:
Alt om terrorkrigen - arkiv
«Massive terrorangrep mot USA» - Dagbladet.no 9/11/01
Arkiv fra 9/11/01


Sjekk de ulike debattene du kan delta i.

Økonomien viste forsiktige tegn til oppgang, sysselsettingen var høy. I utenrikspolitikken dominerte konservative republikanere som mente USA burde holde seg lenger unna verdens problemer. Europa bekymret seg over den nye isolasjonismen i Washington.

Dagen etter ble verden rystet av fire passasjerfly.

Nå blir alt forandret, tenkte de fleste av oss.

Hva er skjedd på et år?

USA anklages ikke lenger for isolasjonisme, men tvert imot for sine ambisjoner som verdenspoliti.

Den åpenbart intellektuelt grunne Bush reagerte kraftfullt på terrorismens nye trusselbilde.

Etter raske forberedelser og tøff koalisjonsbygging gikk Amerika til krig.

Trass i mange bråkjekke spådommer fra særlig europeiske kommentatorer, falt Taliban-regimet som et korthus i gjennomtrekk.

Antikrigsbevegelsen, grunnleggende den samme som har motsatt seg alle amerikanske intervensjoner og kriger siden Vietnam, spådde massedød blant sivilbefolkningen.

De dystreste spådommene slo i hovedsak ikke til og må langt på vei skrives på den politiske propagandas konto.

Afghanistan er etter de fleste målestokker et bedre land å leve i enn før USA angrep.

Samtidig er terrortrusselen derfra kraftig redusert. Ingen har riktignok kunnet framvise de døde kroppene til Osama bin Laden eller mullah Omar. Kanskje er de heller ikke drept. Men den saudiarabiske fanatikeren har ikke lenger et land og en regjering som operasjonsbase.

Pakistan har sluttet å bistå terrorister med globale ambisjoner og trapper trolig også ned sin støtte til morderbandene i Kashmir. Det vil spare menneskeliv og kan etter hvert dempe konfliktene på det indiske subkontinent.

Den muslimske verden ville reise seg mot Vesten og mot regimene som støttet USA, trodde mange. Den arabiske gata - the Arab street - ble utmalt som en formidabel trussel. Men folkeopinionen holdt seg forbausende rolig fra Marokko til Indonesia.

Kanskje er ikke alle 1,3 milliarder muslimer fullt så hatske i sin holdning til den velstående kristne verden som man trodde. Med unntak av de rituelt selvdestruktive demonstrasjonene i palestinske flyktningeleire og byer, tyder de dempede reaksjonene på at mange gjennomskuer propagandaen og har liten sympati for mangemillionæren som vil flytte deres del av verden tusen år tilbake.

Irak trues av USA, som er fast bestemt på å fjerne Saddam Hussein. Europa protesterer igjen, som man gjorde da Israel bombet irakernes atomanlegg i 1981 og USA ga Muammar Gaddafi en lærepenge med krysserraketter.

Hvis Saddam har eller er i ferd med å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, kan det argumenteres for at en militær aksjon vil gjøre mange land tryggere.

Men som Henry Kissinger påpeker (han er i bunn og grunn tilhenger av krig mot Irak), foreligger det ingen overbevisende plan for hvordan landet skal styres og eventuelt holdes sammen etter nederlaget.

Terrortrusselen er sannsynligvis litt mindre, men langt fra utslettet. Al-Qaida består og har trolig mange operative celler.

Hvis bin Laden overlever og igjen kan instruere sine disipler, må vi regne med flere dødbringende aksjoner.

De kan like gjerne ramme Europa som USA. Det fanatiske hatet til Vesten omfatter de fleste demokratiske land. Anledning og taktiske overveielser avgjør hvor det er formålstjenlig å plassere sprengladninger, forgifte drikkevannet eller i verste fall detonere en skitten bombe.

Menneskene er blitt mer skeptiske til hverandre. Kunnskapen om islam er utvilsomt økt i den vestlige verden, også her hjemme. Men det er tvilsomt om toleransen er økt i samme takt.

Skepsisen til bokstavtro muslimer er skjerpet, som naturlig og rimelig er.

Kritikken av den politiske ukultur og mangel på sterke humanistiske tradisjoner i islam, har nådd flere og forskjøvet mye emmen aksept.

Demokratiet har overlevd, og overlevd godt. Det vil også tåle flere bomber. Men tegnene til innskrenkinger i sivile rettigheter er tydelige. I USA ville myndighetene rekruttere postbud og strømavlesere til en hær av angivere. Flere hundre sitter fortsatt fengslet uten dom, tiltale eller forsvarer.

Amerikanerne diskuterer dette friskt. Vi nøyer oss helst med rituelle fordømmelser, tilsynelatende uten mye tanke for hvordan vi selv ville håndtert en tilsvarende krise.

Hvis terrorister skulle lykkes med et enda grovere anslag mot frie samfunn og sivile liv, er det usikkert om rettigheter vi regner som livsviktige, vil klare seg like godt som hittil.

Derfor er det nødvendig å balansere frykten for amerikanske 'cowboyer' og frustrasjonene over verdens urettferdighet med en kald vurdering av hva som skal til for å hindre en ny og verre katastrofe.