Ett forskningsråd?

Det er liten grunn til å anta at en oppdeling av Forskningsrådet i to eller flere råd vil kunne bidra i positiv retning til å møte dagens utfordringer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når dagens forskningsråd diskuteres, må vi ikke miste av syne bakgrunnen for at vi for et snaut tiår siden radikalt forenklet strukturen i organiseringen av norsk forskning og etablerte ett forskningsråd.

I løpet av etterkrigstiden var antallet styringsorganer i norsk forskning blitt stort og dertil voksende. Organisasjonsstrukturen var blitt uoversiktlig og kostbar med uklare ansvarsforhold. Erfaringene fra den første perioden med oljeutvinning på norsk sokkel kan belyse dette. I 1966 sto spørsmålet om videre finansiering av nye vitenskapelige undersøkelser av kontinentalsokkelen på dagsordenen: også den gang endte bevilgningene opp som kasteball mellom ulike forskningsråd og departementer. I et oppslag i Nationen 3. juni 1966 heter det at «Kontinentalsokkelmåling er 'generell forskning'. Industridepartementet mener KUD bør betale».

Utfordringer

Samtidig sto man overfor utfordringer som krevde satsing over historisk betingede faggrenser, som trakk veksler på både grunn- og anvendt forskning, og som beveget seg på tvers av etablerte organisasjonsmønstre. Det ble også den gangen slått til lyd for store og rause prosjekter som kunne løfte norsk forskning på vitale områder for nasjonen.

Evalueringen av Norges forskningsråd som nå foreligger, styrker snarere enn svekker forskningsrådets utgangspunkt og visjon: I stedet for å resignere og stykke opp igjen rådet, bør man fortsette satsingen på grunnforskning og tematisk innrettet forskning samtidig som det må arbeides for å styrke integrasjonen innad i rådet.

Hovedstyrets fullmakter bør styrkes, koordineringen må bli bedre og - ikke minst: prioriteringen og finansieringen av norsk forskning på regjeringsnivå må raskt og energisk følges opp. Ulike organisatoriske grep er neppe egnet til å løse det som er norsk forsknings hovedproblem: manglende bevilgninger. Usikkerheten skapt av diskusjonen om fordelingen av tippemidlene bidrar dessverre ikke til øket optimisme på dette punkt.

Grunnlag

Både nasjonale fagevalueringer og evalueringen av Forskningsrådet gir et godt grunnlag for å påstå at viktige årsaker til svakheter i organisering og ledelse av norsk forskning er knyttet til for små og faglig isolerte enkeltmiljøer via svak faglig ledelse ved institusjonene til uegnet struktur og fragmenterende virkemidler i Forskningsrådet. Forskningsrådets mange ørsmå utlysninger fra en skokk av programmer bidrar her sterkt til å fragmentere universitetenes forskningsinnsats.

Et eksempel: Forskningsrådet lyste nylig ut midler til næringsrettet havbruksforskning, med midler fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. For perioden 2002- 2004 har rådet bevilget 5,5 millioner kroner årlig til prosjekter innen tre ulike temaer.

At 5 millioner kroner i året, delt opp i tre ulike potter, som igjen deles opp i småprosjekter, skulle flytte merkesteiner og styrke kunnskapsgrunnlaget for en spennende, men plaget bransje, er vel for godt til å være sant!

Aktører

Ikke minst hensynet til nyskaping og næringsutvikling tilsier at vi har et sammenhengende innovasjonssystem som ikke deler av forskningsinnsatsen på midten. Det kan her være på sin plass å minne om at universitetene i dag internasjonalt er etablert som sentrale aktører i det nasjonale innovasjonssystemet, og at det nå arbeides iherdig ved våre norske institusjoner for å styrke dette viktige arbeidet.

Det er liten grunn til å anta at en oppdeling av Forskningsrådet i to eller flere råd vil kunne bidra i positiv retning til å møte dagens utfordringer. Vi bør nå ikke sette i gang nye og kostbare prosesser, men må øke satsingen på forskning og verdiskaping i tråd med Stortingets vedtak - og fortsatt arbeide for å gjøre Norges forskningsråd til et bedre redskap for norsk forskning og for det norske samfunnet.