GIR SEG IKKE: Laurent Gbagbo nekter å gå av som president i Elfenbenskysten, selv om han tapte presidentvalget i november. Foto: Scanpix
GIR SEG IKKE: Laurent Gbagbo nekter å gå av som president i Elfenbenskysten, selv om han tapte presidentvalget i november. Foto: ScanpixVis mer

Ett land, to presidenter

Den afrikanske union må vise handlekraft og styrke for å hindre borgerkrig i Elfenbenskysten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET BLE INGEN fredelig avslutning på året for innbyggerne i Elfenbenskysten. Etter urolighetene som følge av presidentvalget 28. november har FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalt at det er en reell fare for borgerkrig i det vestafrikanske landet. Både den sittende presidenten Laurent Gbagbo og utfordreren Alassane Ouattara har erklært seg som valgvinnere og dannet hver sin regjering.

Gbagbos sikkerhetsstyrker har stoppet forsyninger til FNs fredsbevarende styrke i landet. Han skal også ha hentet inn leiesoldater, blant annet fra nabolandet Liberia. Flere titalls mennesker er drept i sammenstøt rundt omkring i landet.

FÅ TVILER på at Ouattara er valgets rettmessige vinner. Ifølge valgkommisjonen i Elfenbenskysten fikk Ouattara 54 prosent av stemmene, og internasjonale observatører har godkjent valget som relativt fritt og rettferdig. I den grad det faktisk er blitt rapportert om valgfusk, har det vært i sør, der Gbagbo har flest velgere. Både Den afrikanske union (AU), FN og Det økonomiske samveldet av vestafrikanske land (ECOWAS) har anerkjent valgkommisjonens resultat.

Gbagbo beskylder på sin side Ouattara for valgfusk i den nordlige delen av landet, der utfordreren har størst oppslutning, og har klaget valgresultatet inn for forfatningsdomstolen. Domstolen, som kontrolleres av Gbagbos støttespillere, avviste resultatene fra syv nordlige regioner, noe som gir Gbagbo 51 prosent av stemmene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MANGE FRYKTER nå at Elfenbenskysten igjen vil drive ut i vold og kaos. Etter frigjøringen fra Frankrike i 1960 utviklet Elfenbenskysten seg til å bli et av de mest stabile og velstående landene i regionen, under ledelse av den autoritære presidenten Félix Houphouët-Boigny. Etter at Houphouët-Boigny døde i 1993 har Elfenbenskysten opplevd flere kupp og en borgerkrig fra 2002 til 2004.

Konflikten springer ut av etniske og religiøse skillelinjer. Befolkningen nord i landet blir ofte sett på som mindre ekte ivorianere enn folk i sør. Ouattara har for eksempel blitt nektet å stille som presidentkandidat tidligere, fordi det er blitt hevdet at foreldrene hans kom fra Burkina Faso, selv om han tidligere har vært statsminister.

BÅDE EU og USA har nå innført sanksjoner mot Gbagbo for å presse han til å gå av. Det er derimot lite trolig at Gbagbo vil tre til side med det første, så standhaftig som han har klynget seg til makten de siste ukene. Støttespillerne hans er nok heller ikke særlig lystne på å gi fra seg privilegier de opparbeidet under Gbagbos styre. Det betyr ikke at man bør oppgi sanksjonene, men at andre aktører med større innflytelse må komme på banen.

Viktigere enn hva vestlige land gjør, er hvordan andre afrikanske land vil håndtere situasjonen. Tradisjonelt har afrikanske ledere vegret seg for å kritisere udemokratiske kollegaer, noe som nok skyldes at mange autoritære afrikanske statsoverhoder ikke ønsker innblanding hvis de selv skulle komme i en situasjon der de må tvihold på makten etter å ha lidd valgnederlag.

AU, SOM HAR et uttalt ønske om å finne afrikanske løsninger på afrikanske problemer, legger sjelden tyngde bak krav om at valgresultater respekteres. To eksempler er Zimbabwe og Kenya, der de sittende presidentene sitter til tross for valgnederlag. I begge tilfellene ble det dannet samlingsregjeringer, der opposisjonen deltar uten spesielt mye reell innflytelse. I fjor fordømte AU et statskupp på Madagaskar og krevde at kuppmakerne måtte trekke seg, men har siden forholdt seg påfallende tause.

DEN AFRIKANSKE tradisjonen med å innføre samlingsregjeringer etter omstridte valg er en uting som undergraver demokratiet. Beskjeden er klar: Valgresultater er ikke noe man trenger å respektere. Derfor er det nå opp til Den afrikanske union å vise handlekraft og styrke for å tvinge Gbagbo til akseptere nederlaget. Blir han sittende, kan Ban Ki-moons pessimisme bli bekreftet, selv om borgerkrig kanskje ikke er det mest sannsynlige utfallet.

DERSOM AU ikke klarer å tvinge Gbagbo til å trekke seg, setter det en farlig presedens for kommende afrikanske valg. Neste år er det valg i Nigeria, og både Kenya og Zimbabwe skal avholde valg i løpet av et par år, alle land med svake demokratiske tradisjoner. Mislykkes demokratiet i Elfenbenskysten, vil resten kontinentet lide.