Etter 11. september

I morgen begynner et nytt år. Men det gamle tok slutt 11. september.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det bildet som for alltid vil være forbundet med år 2001, viser to passasjerfly som forsvinner inn i tårnene på World Trade Center 11. september.

Inntil da kunne man i Vesten innbille seg at vi lever i et område beskyttet av teknologi, med orden og relativ velferd. Vår moderne kapitalisme hadde nok sine mørke sider, men i det store og hele ville den bidra til utvikling og vekst i hele verden, et mål som jo alle mennesker måtte dele.

Utstyrt med noe så enkelt og primitivt som skrutrekkere og lommekniver klarte en håndfull fanatikere å forvandle symbolene for verdenskapitalismens seiersgang til rykende ruiner, som skjulte omkring 3000 lik.

At president Bush seinere har brukt angrepet som argument for å bygge et avansert rakettskjold, sier mer om hans evne til å forsvare sitt og det militærindustrielle kompleksets hjertebarn, enn om militære og politiske realiteter.

Men hvem er da fienden? I første omgang bin Laden og hans terrornettverk, bombingen av Afghanistan synes å ha uskadeliggjort ham og i de t minste svekket al-Qaida. I Vesten har statsledere og opinionsdannere hevdet at det ikke er islam som er fienden, men terrorismen. For Osama bin Laden er det omvendt: Han vil en krig mellom Vesten og den islamske verden. Foruroligende nok synes det som om han har flere tilhørere blant muslimene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke slik å forstå at de er enige med ham i ett og alt, men i islamske land målbærer en rekke medier den samme tanken: Vesten har marginalisert den muslimske verden, terroranslaget må betraktes som en hevnakt, som en gjengjeldelse, ikke som et første anslag i en plutselig kamp. At Israels statsminister Ariel Sharon med USAs stilltiende godkjennelse har forsterket kampen mot de palestinske selvstyremyndighetene siden 11. september, er som bensin til det allerede flammende bålet av mistro og hat overfor Vesten.

«Ja visst handler det om islam!» skrev forfatteren Salman Rushdie i New York Times i begynnelsen av november. Rushdie hevder at til grunn for både fatwaen mot ham og de gjentatte besvergelser mot «Vesten» i den islamske verden ligger motviljen mot modernisering. De fanatiske muslimske organisasjonene benytter fattigdommen i egne land for selv å bli sterke. I stedet for å spørre i hvilken grad den kan avhjelpes av muslimene selv, skylder fanatikerne på «Vesten». De vil lukke sine egne land for all innflytelse fra den øvrige verden.

Det går ikke. Om noe ble tydelig 11. september, er det at vi alle lever på samme klode. Islam har helt siden kolonitidas opphør stått overfor utfordringen om å tilpasse seg en sekulær verden, og flere muslimske reformatorer har stått fram og pekt ut forskjellige veier og muligheter. Etter 11. september er utfordringen blitt påtrengende. Men for den framtidige utviklingen av islam på vår felles klode skal vi ikke underkjenne det faktum at vi de siste 30 åra har sett en gryende framvekst av en europeisk islam, der en mer smidig forståelse av Koranen er under utvikling.

Det er ikke bare den muslimske verden som oppfordres til å gå i seg selv. Heller ikke USA vil kunne forstå det so m skjedde uten at man er villig til å se hvordan hatet som ga seg slike forferdelige utslag, kunne oppstå. I Europa har terroren satt den grunnleggende tanken om rettsstaten i fare. Riktignok nektet Spania i slutten av november å utlevere åtte terrormistenkte til USA, fordi de der risikerer dødsstraff. Heller ikke ville man utlevere dem til militære spesialdomstoler. Likevel trekkes den europeiske rettsoppfatningen bort fra den tradisjonelle rettsstaten, under dekke av at valget står mellom sikkerhet og frihet. Diskusjonen går særlig høyt i Tyskland, der nye og omfattende sikkerhetslover kaster mistanke over innvandrere og landets egne muslimer. I en rettsstat er ingen skyldig før det i det minste foreligger en forbrytelse. Med de nye lovene blir mennesker mistenkeliggjort på grunn av tro eller avstamning, uten at de har gjort seg skyldig i noen påviselig forbrytelse.

Blir dette Europas nye ansikt, har verken muslimer eller andre stort å hente i den gamle verden. Den første lærdom av 11. september er at ra ske løsninger og sjablonmessige forestillinger om fienden ikke gjelder. Som islameksperten Kari Vogt sa her i avisa i et intervju nylig, er det ingen som beskylder alle svensker for å være nynazister, selv om det finnes svenske nynazister. Alle muslimer er heller ikke terrorister. Det nærmeste vi kommer en «fiende», er det valutaspekulanten og filantropen George Soros kaller «globaliseringens urettferdighet». Kampen mot terrorismen, hevder han, er ikke vunnet ved kampen mot fattigdommen, men den kan ikke vinnes uten. Vestens rikdom er som all rikdom i historien tuftet på andres lidelse. Og i vår verden lever de utbyttede ikke lenger rundt fabrikker i Vesten, men i Asia og Afrika. I globaliseringens tidsalder er veien likevel kort fra dem til oss.