BOLOGNA GLEMMER IKKE: Pårørende etter bomben i Bologna 2. agust 1981 gikk i tog i byens gater i går. Foto: Scanpix/EPA/MICHELE NUCCI
BOLOGNA GLEMMER IKKE: Pårørende etter bomben i Bologna 2. agust 1981 gikk i tog i byens gater i går. Foto: Scanpix/EPA/MICHELE NUCCIVis mer

Etter bomben

I går markerte Italia 31-årsdagen for landets verste høyreekstreme terrorangrep.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

2. august 1980 eksploderte ei bombe på jernbanestasjonen i den norditalienske byen Bologna. 85 mennesker døde. 218 ble såret. Til å begynne med verserte teorier om at det kunne være en gasseksplosjon. Noen antydet at det var venstreekstremister fra grupperingen Røde Brigader som sto bak, men organisasjonen benektet det umiddelbart, etter først å ha tatt på seg ansvaret for ugjerningen. Et halvt år etter attentatet ble det utstedt arrestordre på medlemmer av en nyfascistisk gruppering. De anklagede ble dømt, deretter frikjent, deretter dømt igjen, i rettsprosesser som har vart nesten helt fram til i dag. Nyfascistenes forbindelser til elementer innenfor det italienske statsapparatet er aldri blitt ordentlig klarlagt. Mistanken om at folk i maktposisjon med ytre høyresympatier så et slikt attentat som en mulighet til å spre kaos og legitimere en autoritær maktovertakelse, lever videre.

Stasjonsklokka stoppet fem på halv elleve den formiddagen for 31 år siden, da bomben smalt. Den har blitt et stille symbol på det verste av terrorangrepene som rammet Italia i tiden kalt blyårene, perioden mellom 1969 og 1980, da nesten fire hundre mennesker mistet livet som følge av høyre- og venstreekstremistisk vold. I går, på den årlige markeringen av tragedien, var det flere frammøtte enn på mange år, meldte italienske medier. 31 år etter tragedien hadde bolognesere tårer i øynene da ofrenes pårørende gikk i et stille tog gjennom gatene, med et enkelt slagord på et banner: «Bologna glemmer ikke.» «I dag knytter følelsene oss alle sammen mot terrorismen uansett hvilket utspring den har», sa ordføreren Virginio Merola i sin tale til byens befolkning. «Vi viser vår sorg og medfølelse med det norske folk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Italias president Giorgio Napolitano appellerte i går til samfunnets ansvar for å avverge en ny bølge av intoleranse og vold, og til å styrke grunnleggende demokratiske verdier. Italia kom gjennom terroråra med et solid demokrati i behold. Når ikke alle sår har grodd, er det mye på grunn av mangelen en visshet om hva som hendte, hvem som egentlig sto bak. «Vi mangler fortsatt sannheten», har Napolitano sagt. Bologna-tragedien fører fortsatt til hissige politiske diskusjoner. I går uttrykte talsmannen for de pårørendes organisasjon sinne og skuffelse over at ingen representanter fra Silvio Berlusconis regjering var til stede ved minnemarkeringen. «Jeg er lei av å bli pepet ut», forklarte en representant for Berlusconis parti. Til tross for at Berlusconi i vår lovte mer åpenhet, har lite skjedd. De pårørende mener staten på den måten holder en beskyttende hånd over mennesker som har et medansvar for det som hendte. Pårørende-organisasjonen mener Berlusconis stadige angrep på rettsvesenet er en ytterligere provokasjon. I tillegg opplever mange det som sårende at borgermesteren i Roma, den tidligere militante nyfascisten Gianni Alemanno, ved flere anledninger har gitt gode jobber til folk som har vært aktive i Italias høyreekstreme miljøer.

Attentatet i Bologna fant sted i et land som befant seg i en ekstrem situasjon, en spent og voldelig del av den kalde krigen. Mange av dem som var aktive innenfor de radikale høyrebevegelsene på 1970- og 1980-tallet er blitt etablerte politikere som har tatt et klart og tydelig oppgjør med den nyfascistiske arven. Blant de yngre finnes en annen radikalisme. For ei tid tilbake intervjuet jeg Giuliano Castellino, lederen for en liten, men aktiv høyregruppering i Roma. Castellino, som er i begynnelsen av 30-åra, har vært opptatt av å rehabilitere ungdommene fra høyresiden som ble drept i kampene mellom militante grupperinger på 1970- og 1980-tallet. Han mener deres historie ikke er fortalt i tilstrekkelig grad. Men han knytter seg ikke til fascismen — Castellino snakket konsekvent om «den bestemte historiske epoken» i stedet, og markerer avstand til dem som bruker symboler fra Mussolinis diktatur. Det finnes ingen farlig høyreekstremisme i Europa i dag, hevdet han. Han ser seg i stedet som en del av det han kaller en europeisk identitetsrevolusjon, med vekt på kristne røtter og en sterk lokal tilknytning. Den viktige motsetningen står mellom dem som vektlegger «identitet» og «sikkerhet», i motsetning til en «progressiv kultur», eller «sekstiåtternes diktatur», som han kaller det. Castellino har selv bakgrunn fra det voldelige skinheadmiljøet blant Romas fotballfans, men fortalte at han «sjelden» synes vold er en god politisk løsning. Andre organisasjoner i landet som forfekter tankegods som ellers likner på Castellinos, er mer aggressive i retorikken: «Det er ditt sinne som skal forandre Italia», hevdet én av dem på plakater i Roma i fjor.
Da jeg leste slagordet den gangen, syntes jeg det var ubehagelig. Jeg tror det er helt nødvendig å lese det en gang til nå.