Etter klimadebatten

Med dagens tilnærming til klimautfordringene risikerer vi å våkne opp til en blåmandag om ikke så veldig mange år, skriver Erling Ramnefjell

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den lenge etterlyste klimadebatten var som snarest innom valgkampen i forrige uke. I løpet av noen timer overvar jeg tre klimadebatter forrige tirsdag. Først i Norges Naturvernforbunds lokaler i Oslo sentrum, deretter i TV2’s Tabloid, og til slutt i NRK’s folkemøte i Tromsø. Alle fulgte et fast mønster:

Opposisjonen ved Høyre, Venstre og KrF angriper regjeringen for å ha levert en lite ambisiøs klimamelding.

Det eneste partiet utenom regjeringen som er fornøyd med klimameldingen er Frp.

Regjeringspartiene slår tilbake med å hevde at opposisjonen ikke gjorde noe for klimaet da de satt i regjering.

SV skulle gjerne ha kuttet mer CO2 i Norge, men bøyer seg lojalt for Aps omsorg for norsk industri og Stoltenbergs tro på at teknologisk utvikling og kvotekjøp i utlandet er det vi må satse på.

Høyre har også stor tro på teknologi, og liten tro på å legge begrensninger på hvordan vi lever våre liv i dag.

Etter noen innledende runder dreide debatten inn på det eneste begrensende enkelttiltak til beste for klima og miljø som har vært framme i årets valgkamp: Forslaget om å innføre såkalt rushtidsavgift i Trondheim og Bergen, eller «køfri»-ordning som finansminister Kristin Halvorsen foretrekker å kalle det. Hensikten er å redusere biltrafikken i rushtida.

Til gjengjeld er kommunene som innfører dette stilt i utsikt ekstra statlige midler til utbygging av kollektivtrafikken.

Som de fleste vil ha fått med seg, har Trondheim Ap sagt tvert nei til forslaget. Der i byen har man nettopp vedtatt å avskaffe bompengeavgift og byens Ap-ordfører har lovet velgerne å ikke innføre flere bompengeordninger. Og moderpartiet vil ikke påtvinge noen kommune å innføre rushtidsavgift mot kommunens vilje. Det samme mener Høyre, Sp, V og KrF, men ikke Frp, som er helt imot slik avgift uansett, og SV, som mener avgiften burde innføres i det minste som en prøveordning.

Motstanden mot rushtidsavgift er ikke egnet til å skape optimisme om utfordringene vi står overfor. Den viser at det er en meget lang og vanskelig vei fram til tiltak som vil gjøre Norge til det foregangsland i klimapolitikken som regjeringen snakker om.

Alvoret i klimautfordringene har ennå ikke gått opp for verken velgerne eller politikerne. Tiltak som folk opplever som begrensende inngrep i deres hverdag er uselgelige i en valgkamp hvor partienes mål er å øke sin oppslutning.

De store kuttene i klimagasser må foretas på områder som forbrukerne ikke opplever som store offer og inngrep i deres livsførsel, akkurat slik det såkalte Lavutslippsutvalget sa da det la fram sin utredning i juni i fjor.

Utvalget skrev bl.a. at det anser det som en umulig politisk oppgave å gjennomføre en radikal omlegging av norsk livsstil for å redusere utslippene.

Derfor er utvalgets forslag til tiltak i all hovedsak teknologisk baserte. Regjeringen har lagt seg på samme linja i klimameldingen. Alt som i sin konsekvens vil måtte føre til endret atferd, og det dreier seg først og fremst om transportsektoren, er vagt og varsomt antydet. Økt bruk av bompenger eller veiprising skal vurderes, og de største byene skal inviteres til samarbeid for å redusere lokale utslipp. De kommunale lederne på sin side, kommer regjeringen jomfruelig nølende i møte og sier at de ikke kan nok, ikke får nok penger og heller ikke ser nok økonomisk belønning i det fjerne til å kunne føre en god og effektiv klimapolitikk. Det går fram av en fersk undersøkelse Mandag Morgen har gjort blant norske ordførere og rådmenn som foreløpig har laget få miljøplaner og vedtatt enda færre tiltak for å redusere privatbilismen.

Slik går no dagan. Med den nåværende forsiktige tilnærming risikerer vi å våkne opp til en klimamessig blåmandag om ikke så veldig mange år. Tonen mellom aktørene er preget av fordragelighet. Skremslene tones ned. Foreløpig velger man å oppmuntre folk til gradvis å endre sine forbruksvaner: Kjøpe mindre og mer drivstoffgjerrig biler, reise mer kollektivt, sykle mer, redusere innetemperaturen, bytte til sparedusj og redusere på de lange flyreisene. Det er der vi er. Eller som en kommentator i Stockholmsavisa Dagens Nyheter mer spydig formulerte status for den svenske debatten om global oppvarming:

–  Interessen ligger et sted mellom glykemisk indeks og «Hvorfor velger jeg alltid feil partner»…