Etter Kyoto

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Klimaforhandlingene i Kyoto endte med en avtale som skal redusere i-landenes utslipp av drivhusgasser med 5- 6 prosent innen år 2010. Det er et lite ambisiøst mål i forhold til det mange eksperter mener er nødvendig for å unngå en global oppvarming. Avtalen åpner også for kvotehandel som gjør det mulig for rike industriland å slippe billig unna.
  • Likevel er det langt fra sikkert at avtalen blir ratifisert i alle land. Særlig er motstanden sterk i USA, som også er i særklasse den verste miljøsynderen. Det er drevet en voldsom kampanje mot avtalen fra mektige industrikonserner. Men denne avtalen må alle store land slutte opp om hvis den skal ha noen funksjon.
  • De fleste politikere her hjemme mener avtalen er gunstig for Norge, og at den er til å leve med. Med det mener de at vi kan unngå store omlegginger i næringslivet, og at vi stort sett kan beholde vår livsstil. Men spørsmålet er heller om avtalen er til å leve med for vår klode og framtidige generasjoner? Da er svaret langt mer usikkert. I denne saken må føre var-prinsippet veie tyngst. Avtalen i Kyoto er bare et første steg på den veien.
  • Regjeringen vil få flertall for avtalen i Stortinget. Striden vil antakelig stå om hvorvidt vi skal kjøpe utslippskvoter, eller om vi skal ta reduksjonene på egne hender. Vi går ut fra at den sittende regjeringen setter i verk tiltak for å redusere våre egne utslipp og ikke bare drar på billigtur til utlandet. Med vår oljeøkonomi kan vi lett bli gratispassasjerer på miljøtoget.
  • Men før Kyoto-avtalen kommer til Stortinget, må regjeringen foreslå å stoppe byggingen av gasskraftverkene på Vestlandet. I denne saken har regjeringen ikke noe valg. Kraftverkene vil være uforenlige både med erklæringen fra Voksenåsen og Kyoto-avtalen. Hvis flertallet på Stortinget holder fast ved sitt standpunkt om å bygge gasskraftverkene, får de også en regjeringskrise i fanget.