Etter Mandela

Nelson Mandela (80) har holdt sin siste tale om rikets tilstand. Statsmannen og landsfaderen blir pensjonist etter valget i mai, men i dag er det ingen arvtakere som viser evne til å overta Mandelas rolle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandelas personlighet har gitt ham en unik stilling i hele befolkningen. Han er symbolet som samler det kompliserte sørafrikanske samfunnet. Når Mandela forsvinner, kan det oppstå et vakuum som fører til ytterligere polarisering og fragmentering i befolkningen. Tomrommet etter Mandela kan forverre situasjonen i et allerede voldsherjet land.

I fredagens tale til nasjonen fortalte Mandela om framgang i husbygging, forbedringer i vann- og strømforsyninger og telefonforbindelser til de fattige. Men utfordringene er større enn framgangen i Sør-Afrika. Rasemessige motsetninger, enorme klasseskiller, skyhøy kriminalitet og arbeidsledighet preger fortsatt hverdagen. Til nå har imidlertid Mandela stått som garantist for framskrittet. Mandela har kunnet mane til tålmodighet, når forventningene om et bedre liv ikke er blitt innfridd. Folket lytter fordi de stoler på ham. Spørsmålet er om noen kan videreføre denne arven når Mandela glir ut av politikken.

  • Regjeringspartiet ANC har utpekt Thabo Mbeki (56) til å etterfølge Mandela, og etter all sannsynlighet blir Mbeki Sør-Afrikas neste president. Det siste året har Mbeki kommet mer og mer til syne i skyggen av Mandela. Mbeki har tatt over den praktiske ledelsen av landet, mens Mandela i stor grad har konsentrert seg om representative oppgaver.
  • Før apartheidregimets fall, tilbrakte Mbeki mesteparten av sin tid i utlandet. Han studerte i Storbritannia, og ble utdannet som geriljasoldat i Sovjetunionen. Men i stedet for å delta i kampen hjemme, reiste han rundt i verden for å tale det svarte Sør-Afrikas sak. Motstanderne hevder at han har vært borte så lenge at han ikke forstår hva som rører seg på grasrota.
  • Mbeki kan ikke henvende seg til massene med Mandelas autoritet, og må bygge sin makt ved hjelp av allianser med grupper blant samfunnets og politikkens eliter. Intriger og fraksjonering kan dermed bli mer framtredende enn forsoning og samarbeid. Muligheten for oppsplitting gjelder også innad i ANC, hvor maktkampen under Mandela alltid har vært nådeløs.
  • Mange frykter at valget i siste halvdel av mai vil utløse et politisk blodbad. Allerede er det kommet en forsmak på dette i den urolige provinsen KwaZulu-Natal. Generalsekretær i opposisjonspartiet UDM, Sifiso Nkabinde (37), ble overfalt på åpen gate og drept for drøyt to uker siden. Dagen etter ble 11 mennesker skutt i en begravelse for en lokal ANC-medarbeider. Massakren var trolig en hevn for drapet på Nkabinde.
  • Siden 80-tallet har mer enn 20000 mennesker mistet livet på grunn av politisk vold i KwaZulu-Natal. Tidligere var drapene et resultat av konflikten mellom ANC og det zuludominerte Inkatha-partiet. Nå er det nystiftede partiet UDM på krigsstien. Bare i fjor kostet striden mellom ANC og UDM rundt 200 mennesker livet. Også andre voldelige grupper destabiliserer Sør-Afrika. I Vest-Kapp-provinsen antas ekstreme muslimer i bevegelsen PAGAD å stå bak en rekke drap og bombeattentater.
  • Valget i mai blir av Mandela oppfattet som folkets dom over hans tid som president. Mye tyder på at hans parti ANC vil gjøre det bra. Men entusiasmen som preget landets første demokratiske valg i 1994, er borte. Registreringen av velgerne går urovekkende tregt, til tross for store kampanjer fra myndighetenes side. Mange sørafrikanere ser ut til å ha glidd inn i en form for politisk apati.
  • Mandela avsluttet sin tale til folket med følgende setning: «Grunnlaget er lagt; og byggingen er begynt!» Spørsmålet er hvordan de nye byggmesterne vil gjøre jobben nå som arkitekten blir borte.