Etter Petersen

16 år etter Berlinmurens fall er utenrikspolitikk blitt valgkamptema også i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE skole eller skatt som har dominert første fase av valgkampen, men tsunamiens avsløring av norsk utenriksforvaltning og spørsmålet om hvem som skal styre utenrikspolitikken i en eventuell rød grønn regjering. For første gang på svært lenge ligger det an til at innholdet i utenrikspolitikken blir et viktig valgkamptema. For flere utenlandske observatører er det et mysterium at det ikke har skjedd før. Det er tross alt 16 år siden Berlinmurens fall. Christopher Coker, professor i internasjonal politikk ved prestisjetunge London School of Economics, beskrev norsk utenrikspolitikk som følgende i en debattartikkel i Dagbladet før jul: «At landets ledende politikere nekter å vedkjenne seg sine motstridende politiske mål, nekter å prioritere klart og deretter ta ansvaret for å nå målene, trekker deres styringskompetanse i tvil.» Cokers utgangspunkt var at 11. september 2001, og også de påfølgende sprekkene i det transatlantiske normfellesskapet, har ført til et prekært norsk behov for å treffe utenrikspolitiske valg. Det er knapt det land i verden der refleksene fra den kalde krigen fortsatt sitter i som i norsk politikk. Og det har sin bakgrunn.

SATT PÅ SPISSEN: Siden kursen for en selvstendig norsk utenrikspolitikk ble staket ut i 1905 og fram til i dag, har ikke norsk utenrikspolitikk handlet om politiske valg, men om forvaltning. Det store unntaket er linjeskiftet fra grader av nøytral balansepolitikk før 1940, til aktiv alliansepolitikk under den kalde krigen. Men dette grunnleggende linjeskiftet, fra nøytral balansekunstner til lojal alliansepartner, staket ikke Norge ut alene - vi hadde kanskje ikke fått oss til det uten «hjelp» fra tyske okkupasjonssoldater. Slik sett har Norge ingen tradisjon for å ta grunnleggende utenrikspolitiske veivalg på egen kjøl, dersom EU-spørsmålet holdes utenfor. Et annet trekk ved norsk utenrikspolitikk er politisk konsensus som overordnet målsetting. Det særnorske konsultasjonsorganet mellom skiftende regjeringer og Storting, den utvidede utenrikskomiteen, er selve dynamoen. Utenrikspolitikk tømt for alvorlig politisk strid, og dermed stabilitet, er gevinsten. Kostnaden er at Stortinget som helhet, og offentligheten, unntas innsyn og normal medvirkning. Resultatet er en utrenet utenrikspolitisk offentlighet og treghet i møte med store omveltninger. Det var det som viste seg under omveltningene i mellomkrigsåra. Og det er det som igjen har vist seg etter den kalde krigens slutt. Det som på 30-tallet var gamle nøytralitetsreflekser med røtter tilbake til 1905, er i dag alliansereflekser fra den kalde krigen, men med røtter tilbake til 9. april 1940.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I TILLEGG har EU-spørsmålet en lammende effekt. Gjennom to folkeavstemninger har norske velgere sagt nei til EU som utenrikspolitisk ankerfeste. Men spørsmålet blinder norsk interessepolitisk tenkning. Hele det utenrikspolitiske establishment - fra forskerstanden via forvaltningen til våre få utenrikspolitikere - er så opphengt av norsk EU-medlemskap at de ikke får seg til å se norske interesser som et utenforlands interesser. En kjølig analyse av utenrikspolitiske fortrinn utenfor EU er derfor knapt å oppdrive. Det er et særs dårlig utgangspunkt for effektiv norsk interessepolitikk anno 2005. For Norge er på enkelte områder tilbake til situasjonen i 1905 - utenfor storpolitikkens maktblokker og i en verden der maktkonstellasjonene er i bevegelse. Norge må igjen balansere mellom, og ved hjelp av, andres interesser.

En forutsetning for effektiv utenrikspolitikk i en slik situasjon er klar forståelse av hva som er norske interesser i 2005 - utenfor EU og frikoblet fra den kalde krigens alliansereflekser. Og det er på ingen måte gitt, det er politikk.

VIRKELIGHETSORIENTERING av norsk utenrikspolitikk er ingen smal sak. Det krever mer enn at noen prøver. Høyre og utenriksminister Jan Petersen har hatt fire år på seg, men ser ikke engang behovet for å prøve. Kristin Halvorsen har klarest varslet at en rødgrønn regjering må endre utenrikspolitikken. Det er på høy tid at noen prøver, men også bruker valgkampen til å fortelle velgerne hvorfor og hvordan. Hvis ikke, vil norsk utenrikspolitikk fortsette driften inn i irrelevansens venteværelse.