Etter politikken

Med basis i omfattende nettverk har Kjell Magne Bondevik finansiert sin egen pensjonisttilværelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJELL MAGNE BONDEVIK brenner for de fattige og undertrykte, men det er også noen rike som brenner for ham. Når han nå etablerer sitt «Oslo Centre», konstaterer jeg at vi har fått en nyskaping i politikkens randsone. En forhenværende toppolitiker med Bondeviks brennende engasjement ville normalt ha gått i retning en ideell organisasjon eller et statlig finansiert prosjekt. I stedet privatfinansierer han sin egen pensjonisttilværelse gjennom bidrag fra halvprivatiserte statseide selskaper og private millionærer og milliardærer som han har stått i nær forbindelse med.

DETTE ER ET grep som er velkjent fra USA. Der flyter det alltid store penger som står til disposisjon for forhenværende politikere som viser kreativitet og lanserer en god idé. I Bondeviks tilfelle er det ikke vanskelig å se et forbilde i Carter-sentret. Formålet er like uangripelig og viktig: fred og menneskerettigheter. Jeg syns også det er flott at det lages institusjoner i ei tid da gamle institusjoner berøves sin identitet og kjerne. Det er dessuten bra at noen greier å hanke penger ut av dem som har mye. At det også er sekulære penger, gjør det i Bondeviks tilfelle enda mer legitimt. Vi står her overfor en ny form for misjon, basert ikke på strikkekofter og selbuvotter på basar, men på penger tjent innenfor den norske blandingsøkonomien. Det er kanskje noe slikt den tyske sosiologen Jürgen Habermas tenker på når han lanserer begrepet «post-sekulært». Misjonen har mistet sin kraft, og u-hjelpen er under debatt. NORAD er det ingen som lenger snakker om. Da er det nok tid for en politikk med andre midler, f.eks. politikeren Kjell Magne Bondevik med bidrag fra den norske storkapitalen. Fred er jo dessuten blitt en norsk merkevare, så det hele er også innenfor det som er offisiell norsk politikk.

DET ER INGEN spor av forberedelse til denne løsningen i Kjell Magne Bondeviks virke som politiker, bortsett fra at han har vært en aktiv nettverksbygger opp mot personer han har møtt i ulike anledninger, offisielle og private. Blir det bare med dette senteret for framtidige forhenværende politikere, blir jo monumentet over Bondevik desto større. På den annen side: Hvis dette blir skoledannende, vil det også bli et system som det er grunn til å se nærmere på. For når vi ikke har hatt slike institusjoner før, er det neppe fordi det ikke har vært gavmilde rikinger som gjerne vil stå på god fot med politikere før og etter avgang. Det må henge sammen med at slike løsninger har vært fremmed for vårt politiske miljø. Forhenværende politikere har funnet sin plass som fylkesmenn, direktører for Arbeidstilsynet og NRK. De har ikke drevet karriereplanlegging for sin etterpolitiske tilværelse. Partiet har sørget for sine. I de seinere år er det blitt annerledes. Avgåtte politikere har budt seg fram på ulike markeder og fått lukrative jobber. Vi har fått en sammenfiltring av politikk og privat i et post-korporativt system, der overgangene mellom det ene og det andre er blitt uklare. I sitt dikt Gamle Heltberg, skriver Bjørnstjerne Bjørnson om «Statsmaskineriet smurt av åndens talg». Nå er det bånd og forbindelser som er glidemidler i systemet.