Etter sammenbruddet

Hvor dyp er så den krisa i unionen som Irland arver når landet overtar formannskapet etter skandalehalvåret til Silvio Berlusconi?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Polens statsminister

Leszek Miller kom hjem til Warszawa som en helt etter sammenbruddet under grunnlovstoppmøtet i Brussel. Han leder en utsatt mindretallsregjering som har vært rammet av skandaler og store problemer. Men etter toppmøtet fikk Miller støtte i Polens nasjonalforsamling med 375 stemmer mot 14.

Det ble Polens toppmøte, der den tidligere kommunisten og politbyråmedlemmet nektet å inngå kompromiss om stemmefordelingen i Den europeiske unionen. Da bøyde for en gangs skyld heller ikke Tyskland av, og med en klodrian som Italias Silvio Berlusconi til å lede de vanskelige forhandlingene, var det ikke annet å gjøre for Frankrikes president Jacques Chirac enn å dra tilbake til kritikerstorm i Paris.

Ironien ligger i at det var Chirac selv som bulldoserte igjennom stemmefordelingen på «sitt» toppmøte i Nice i løpet av ei lang natt med forhandlinger. Nå sto han like hardt på at de måtte forandres, av hensyn til sin allierte, Tyskland.

Ian Traynor i den britiske avisa The Guardian spør om Leszek Miller sikret Polen en seier av den typen som gjør at dersom du vinner flere sånne slag, taper du krigen.

Etter sammenbruddet

i Brussel har Tyskland gjort det klart at landet ikke har til hensikt å yte et større bidrag til en framtidig union med 25 medlemmer, enn Tyskland gjør i dag til en union med 15 medlemmer. Da blir det mye mindre å hente for de polske bøndene også når de sju magre overgangsåra er over.

Hvor dyp er så den krisa i unionen som Irland arver når landet overtar formannskapet etter skandalehalvåret til Silvio Berlusconi? Etter EUs egne mål er den temmelig dyp. Utvidelsen i mai neste år fra 15 til 25 medlemsland går sin gang, men skal styres etter traktater og retningslinjer som ikke er beregnet på så mange medlemmer, og som gjør det ganske vanskelig å se for seg en effektiv, framtidig union så lenge dette regelverket står ved lag.

Det har ikke manglet på analyser etter sammenbruddet, men sannheten akkurat nå er at ingen helt vet hvordan dette kommer til å utvikle seg. Det er sikkert at Irland kommer til å gjøre et forsøk på å gjøre EUs første grunnlov til en «Dublin-traktat» hvis det i det hele tatt er mulig. Og lykkes ikke irene, vil den neste og den neste forsøke seg. Inntil et mer effektivt og praktikabelt regelverk for unionen faller på plass.

Storbritannias

statsminister Tony Blair trøstet sine EU-tilhengere på De britiske øyene med at tilbakeslaget er midlertidig, og at svært mye av det som medlemmene forhandlet om, er falt på plass og vil bli hentet fram igjen straks det er skapt enighet om stemmefordelingen landene imellom. Men det er et faktum at ingenting av det regjeringene er enige om, vil tre i kraft før alt sammen er på plass. Og så skal det holdes folkeavstemninger i alle de 25 medlemslandene. Erfaringene fra Frankrike, fra Danmark og nå seinest fra svenskenes avstemning om tilslutning til eurosonen, er at da kan alt skje.

I dette perspektivet er det ironisk at det er irene som skal gjøre det første forsøket på å rydde opp i rotet etter sammenbruddet, siden hovedkonflikten er forårsaket av Nice-traktaten, som irene trengte to folkeavstemninger for å godkjenne.

Toppmøtet

i Brussel er et overtydelig signal om at Den europeiske union blir en annen når de nye medlemmene trer inn i fellesskapet. De som sier at Polen vil lære seg «unionsmanerer» etter hvert, kan ha gjort opp regning uten vert. Det er også klare tegn til at Donald Rumsfelds «gamle» og «nye» Europa er en realitet. Russlands innblanding i hendelsene i Georgia har minnet mange i de «nye» landene om hvorfor de har søkt seg inn i NATO og EU, og at hovedpoenget ved det nye fellesskapet er at der er det lov å tale med sin egen stemme, også når det handler om å tale de store midt imot.

Men verken de «gamle» eller de «nye» har noen som helst ønsker om at sammenbruddet i Brussel skal utvikle seg til et sammenbrudd i unionen. Derfor går irene løs på problemene straks de tar over den 1. januar, og før eller noe seinere får EU en ny grunnlov med president, utenriksminister, forsvarssamarbeid og stemmerettsregler, omtrent som konventet til Valéry Giscard d'Estaing foreslo.