Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Etter snar

Det er noe rørende rotete ved amerikansk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er ikke det mest strukturerte mennesket i verden. La det være helt klart. Regninger legges ikke inn i nettbanken så snart jeg har mottatt dem, ei heller leverer jeg artikler timevis før deadline. Jeg må rett og slett se krisen inn i pupillene før jeg handler.

Slik sett kan jeg kjenne meg fint igjen når den amerikanske sentralbanksjefen Ben Bernanke gnir seg øynene etter en lang helg, oppdager at økonomien er fullstendig på vidvanke, og i desperasjon setter ned renten med 0,75 prosentpoeng, det største rentekuttet i amerikansk historie. Kongressen er ikke snauere. Først når økonomien for alvor har ramlet ned i søla, forsøker representantene å hente fram krykker i form av en økonomisk krisepakke. I amerikansk politikk gjelder det å være etter snar.

Dette er ikke et nytt reaksjonsmønster. Det fantes i sin tid ingen politisk vilje til å bygge pålitelige diker som kunne holde New Orleans tørr i tilfelle lumske orkaner. Men når elendigheten var et uomtvistelig faktum, flere dager etter at Katrina hadde gjort byen til en slagmark, manglet det ikke på krisehjelp: milliarder av dollar strømmet sørover fra Washington, sammen med minst like store beløp fra amerikanske givere – og en horde med frivillige som ville hjelpe. Landet sto på hodet. Folk i Nord-Dakota gråt for sine medborgere langt der nede i sør. Nå bygges det diker så det holder, mens budsjettet til FEMA – som på mange måter symboliserer den amerikanske etter-snar-mentaliteten – har svulmet.

Den konservative økonomen Robert Higgs beskriver denne krisementaliteten i boka «Crisis and Leviathan» (1987), der han påpeker at det er nødstilfeller som former amerikansk politikk. Når katastrofen er et faktum, sprøytes penger inn i byråkratiet og danner nyvinninger som FEMA, Dept of Homeland Security osv. I den aktuelle «The Shock Doctrine» hevder Naomi Klein at kriser også utnyttes for å innføre upopulære politiske tiltak, mens en svimmel befolkning fremdeles lurer på hva som traff dem.

I et slikt perspektiv er det ikke underlig at landets klimapolitikk aldri har vært av den progressive sorten. Det er omtrent umulig å få igjennom politiske forslag i USA som er basert på prognoser og scenarier. Amerikanere må se og føle konsekvensene på kroppen før de handler. Bokstavelig talt. Av samme grunn har aldri en universell forebyggende helsepolitikk fått gjennomslag. Hvorfor betale for at andre muligens en gang i framtida vil trenge medisinsk hjelp? Amerikanere vil vurdere og velge selv når de vil hjelpe.

Men det er også noe rørende ved denne tankegangen. I motsetning til den rasjonelle nordiske føre-var-modellen, er etter-snar-politikken emosjonell, basert på konkrete konsekvenser og empatiske reaksjonsmønstre. Jeg tror få land kan vise til samme engasjement og samhold når uhellet først er ute – og anskuelig. Da en uforsikret bekjent av meg ble alvorlig syk i New York, ble det satt i gang et enormt apparat av kronerullinger, basarer og veldedighetsfester for å samle inn penger til sykehusregningen.

En sjelden gang begir amerikanerne seg ut i ukjent terreng og prøver en føre-var-politikk: som når Bush-administrasjonen argumenterte for at en invasjon av Irak ville forhindre terrorangrep og Saddams bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Preventive tiltak har ikke blitt mer populære etter den suksessen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media