Jeg er ikke det mest strukturerte mennesket i verden. La det være helt klart. Regninger legges ikke inn i nettbanken så snart jeg har mottatt dem, ei heller leverer jeg artikler timevis før deadline. Jeg må rett og slett se krisen inn i pupillene før jeg handler.

Slik sett kan jeg kjenne meg fint igjen når den amerikanske sentralbanksjefen Ben Bernanke gnir seg øynene etter en lang helg, oppdager at økonomien er fullstendig på vidvanke, og i desperasjon setter ned renten med 0,75 prosentpoeng, det største rentekuttet i amerikansk historie. Kongressen er ikke snauere. Først når økonomien for alvor har ramlet ned i søla, forsøker representantene å hente fram krykker i form av en økonomisk krisepakke. I amerikansk politikk gjelder det å være etter snar.

Dette er ikke et nytt reaksjonsmønster. Det fantes i sin tid ingen politisk vilje til å bygge pålitelige diker som kunne holde New Orleans tørr i tilfelle lumske orkaner. Men når elendigheten var et uomtvistelig faktum, flere dager etter at Katrina hadde gjort byen til en slagmark, manglet det ikke på krisehjelp: milliarder av dollar strømmet sørover fra Washington, sammen med minst like store beløp fra amerikanske givere – og en horde med frivillige som ville hjelpe. Landet sto på hodet. Folk i Nord-Dakota gråt for sine medborgere langt der nede i sør. Nå bygges det diker så det holder, mens budsjettet til FEMA – som på mange måter symboliserer den amerikanske etter-snar-mentaliteten – har svulmet.