Etterforsket i en dag

MEISALSTRANDA (Dagbladet): I sju år har Magny og Anders Torvik kjempet for å få svar på hva som skjedde med sønnen Bjørnar. Hadde det ikke vært for foreldrenes innsats ville etterforskningen blitt avsluttet dagen etter at fireåringen forsvant.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foreldrene har aldri slått seg til ro med at Bjørnar skulle ha druknet. Fireåringen hadde blitt innprentet hvor farlig elva var, og han hadde ikke tidligere lekt nær elvebredden.

- Vi tror han er kidnappet. Nå håper vi Kripos' nye gjennomgang av saken kan gi oss svar, sier Magny og Anders Torvik til Dagbladet.

Torsdag 30. mai 1991 mellom klokka 13.30 og 13.45 forsvant Bjørnar sporløst fra Øksendal på Nordmøre. Han var sist sett sammen med en åtte år gammel nabogutt ved klubbhuset på idrettsplassen.

Her fant bestemora sykkelen til fireåringen.

Svik

Dagbladet har sett politidokumentene, og kan bekrefte foreldrenes historie om at politiet straks konkluderte med at gutten var druknet.

- Dette ble gjort fordi klubbhuset lå 50 meter fra elva Usma. Politiet mente den eneste sannsynlige årsaken var at Bjørnar måtte ha druknet, sier mamma Magny Torvik.

I sju år har ekteparet kjempet en nesten umulig kamp for å få svar på hva som skjedde med sønnen deres.

- Det føles som et svik. Vi har mistet troen på politiet. Etterforskerne gjennomførte ikke engang rundspørring i nabolaget for å kartlegge om det fantes vitner, sier Anders Torvik.

Etter en og en halv dags søk med frivillige langs elvebredden og fjordkanten ble politiarbeidet avsluttet.

Ifølge en politirapport ble det bestemt at det videre letearbeidet skulle arrangeres privat.

Alt var kaos

Ettermiddagen den 30. mai 1991 har brent seg inn i minnet på Magny og Anders.

De husker den fryktelige beskjeden på telefonen.

- Bjørnar var på besøk i nabobygda Øksendal hos bestemor da han forsvant. Jeg glemmer aldri telefonen fra nabokona. Tankene raste rundt i hodet mitt - alt var kaotisk, sier Magny.

- Samtidig husker jeg at jeg tenkte: «Håper ingen har kidnappet sønnen min»

Etter at søket ble avsluttet, ble det startet en innsamlingsaksjon i bygda. En halv million kroner ble brukt på å leie inn en miniubåt.

- Hele Øksendalsfjorden er saumfart med miniubåt. Vi var nede på 210 meters dyp. Ifølge leteansvarlig var sjansene for at Bjørnar skulle ligge i fjorden minimale. Strøm- og værforholdene var også slik at han eventuelt burde ha flytt innover mot land, ikke utover, sier mammaen.

Beinhard kritikk

Etter 31. mai 1991 og fram til september samme år ble det ikke utført noe politiarbeid. Det vitner også politiets logg om.

Dette er et av de viktigste ankepunktene det særskilte etterforskningsorganet (SEFO) hadde mot det utførte arbeid:

«Det er den totale mangel på dokumentert oppfølging i tiden etter den rene innsatsfasen som er det mest påfallende i saken. SEFO finner det kritikkverdig at man ikke straks fikk opptatt forklaringer av alle i umiddelbar nærhet av det området man visste Bjørnar sist hadde vært på. Det totale fravær av ikke bare en synlig plan, men av egenrapporter og opptatte forklaringer, framstår etter omstendighetene som klart kritikkverdig.»

Kranglet seg til avhør

Foreldrene har måttet kjempe for alt fra å få gjennomført avhør av nye vitner til å få ledet leteaksjonen på en profesjonell måte.

- Lensmannskontoret tok ikke ansvar. Vi måtte selv kontakte en hjelpekorpsmann lokalt for å få ledet arbeidet med å lete etter Bjørnar. Han tok seg fri fra jobben i 14 dager for å hjelpe oss, sier Magny Torvik.

Da det i slutten av august 1991 dukket opp nye vitner som mente de hadde sett Bjørnar, måtte Magny mase for å få dem avhørt på lensmannskontoret.

Dette peker også SEFO på i sin rapport fra tidligere i år:

«Bakgrunnen for at saken da ble gjenopptatt, var ikke minst aktiv pågang fra guttens foreldre, som ikke ville slå seg til tåls med det som var gjort, og ønsket andre muligheter seriøst etterforsket.»

Nektet å ringe

- Først etter langvarig press ble flere nye avhør foretatt, men de ble aldri fulgt opp, framholder Magny Torvik.

Og det stemmer med politiets egne notater. De mottok flere konkrete tips på biler som var sett i området, til og med et tips fra en ni år gammel jente som hadde sett en gutt som liknet på Bjørnar i baksetet på en bil.

Samme bilfører hadde forsøkt å lokke til seg niåringen.

- Politiet trodde ikke på tipsene. Alt som ikke passet med deres teori om drukning, ble lagt til side, sier Magny Torvik.

Kampen mot øvrigheta har vært tøff. Ekteparet har mange ganger møtt veggen.

- Vi har blitt nektet å ringe til politikammeret. Vi har blitt kastet ut av lensmannskontoret. Men vi har aldri gitt opp, understreker Magny.

Etter å ha blitt nektet å ringe politiet begynte Magny å skrive brev.

I to og et halvt år skrev hun brev til stortingspolitikere, justisministeren, riksadvokaten, statsadvokaten og flere andre.

Til slutt ga det resultat.

SEFOs beinharde kritikk av lensmannen i bygda, og tidligere politimester Per Sefland på Nord-Møre, ble en velsignet tilbakemelding etter nesten sju års mareritt.

Riksadvokatens avgjørelse om å be Kripos gå gjennom saken på nytt var en ytterligere positiv tilbakemelding. For første gang på sju år gikk en person i påtalemyndigheten ut og støttet familien.

Ingen i politiet ønsket i går å kommentere Bjørnar-saken overfor Dagbladet.

<B>KJEMPET:</B> Hadde det ikke vært for pappa Anders og mamma Magnys innsats, ville privatetterforskningen i Bjørnar-saken vært avsluttet dagen etter at han forsvant.