- MØTT MED LIKEGYLDIGHET: Lyse Simon føler den norske staten viser manglende respekt for pionerdykkerne og deres etterlatte. Foto: GUNNAR RINGHEIM
- MØTT MED LIKEGYLDIGHET: Lyse Simon føler den norske staten viser manglende respekt for pionerdykkerne og deres etterlatte. Foto: GUNNAR RINGHEIMVis mer

Etterlatte får ikke erstatning

Staten nekter kompensasjon for pionerdykkere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av Gunnar Ringheim

BIRMINGHAM (Dagbladet): —Pappas død endret livet mitt. Og livet til mine to og fem år eldre søsken, sier Lyse Simon.

Det siste Michael Brushneen rakk å gjøre før han ble drept i ei dykkerulykke var å gi henne navn etter Lysefjorden han likte så godt å ferdes i.

Lyse Simon (37) mener staten viser manglende respekt for pionerdykkere som ofret livet for Norges rikdom. Hun og andre etterlatte får avslag på søknadene sine om erstatning.

Den regjeringsoppnevnte pionerdykkernemnda har avslått å utbetale kompensasjon til etterlatte etter britiske dykkere som døde på jobb i Nordsjøen. Avgjørelsen vekker sterke reaksjoner.

Likegyldighet?
—For oss handler ikke dette om penger. Vi barna er blitt voksne nå, vi er ikke fattige slik vi var under oppveksten. Alt vi ber om er at den norske staten slutter å late som om pappa ikke fantes. At de viser at den vanskelige, farlige jobben han gjorde betydde noe. At hans død vedkommer dem.

Nå er det akkurat som om de sier: Ikke plag oss, vær stille, hold kjeft! Det er denne følelsen av å bli møtt med likegyldighet som er så vanskelig å leve med, sier Lyse Simon.

Et siste dykk
Yngstedatterens fødsel og dykkerulykken som kostet hans kompis Thomas Lally livet to måneder tidligere førte til at Michael Brushneen bestemte seg for å begynne å jobbe på land. Men han lot seg overtale til å gjøre et siste dykk. Lyse var bare tre uker gammel da faren kom hjem i kiste.

Michael Brushneen hadde jobbet for Comex Norge og betalt skatt i Norge i tre år. De to yngste barna, Lyse og Michael jr, var født i Stavanger. Likevel fikk kona ingen enkepensjon. Barna fikk heller ikke noe bidrag fra den norske velferdskassen. Familien ble fløyet ut av landet og måtte flytte inn hos besteforeldrene for å overleve.

Uten en penny
—Jeg satt igjen uten en penny etter jobben mannen min gjorde for å bidra til det norske oljeeventyret. Derfor fatter jeg ikke at Norge unnlater å gjøre opp for seg, når man endelig har sjansen, 37 år seinere. Vedtaket i nemnda opprører meg. Jeg er så rasende at jeg ikke har godt av det, sier Joyce Brushneen (69).

Flere av enkene og barna etter britiske dykkere som døde under oppdrag i Nordsjøen ble først i våres klar over at de kunne søke pionerdykkernemnda om erstatning.

Daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen oppfordret dem til å prøve sin sak. De samlet dokumentasjon. NAV Utland skrev brev til nemnda og konkluderte med at enkene ville vært berettiget til enkepensjon hvis de søkte og at barna ville ha krav på barnepensjon til fylte 18 år. Men til sin store overraskelse fikk de likevel nei til erstatning fra pionerdykkernemnda.

—Hvis ulykken pappa døde i hadde skjedd i moderne tid, ville erstatningen ha vært utbetalt for lengst, uten spørsmål, sier Michael Brushneen jr (40).

Måtte si nei
Mandatet nemnda fikk av Stortinget gir ikke anledning til å skille mellom skadde og døde dykkere, opplyser sjømannsprest Petter Skants, et av fem medlemmene i erstatningsnemnda.

Her forklarer han hvorfor de britiske enkene og barna deres fikk nei.

—Vi har fulgt de retningslinjene Stortinget streket opp. Når det viste seg at de britiske dykkerne ikke var fullverdige medlemmer av folketrygden, hadde vi ikke noe annet valg enn å avslå kompensasjonssøknadene deres, sier Skants.

Helt slått ut
Mannen til Ruth Crammond (58) ble drept under Byford Dolphin-ulykken, som krevde fem dykkeres liv, 5. november 1983. William Crammond ble 33 år gammel. Ruth satt alene igjen i Skottland med to barn.

—Jeg trodde det endelig var tid for rettferdighet og har ventet spent i månedsvis på avgjørelsen i nemnda. Nå er jeg totalt slått ut, og håper desperat på at dette ikke er slutten, sier Ruth Crammond på telefon fra Dalgety Bay i Skottland.