Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Etterpåklokskap er en av de viktigste kildene til læring»

Hvis man ikke plasserer ansvar, også på enkeltindividnivå, vil det fort være umulig å lære noe som helst, skriver «Kamzy», overlevende fra Utøya.

DAGBOK-FORFATTER: Under rettssaken mot Anders Behring Breivik skrev Khamshajiny «Kamzy» Gunaratam, som er blanty de overlevende AUF-erne fra Utøya, dagbok for Dagbladet. Her er hennes vurdering etter at 22. juli-kommisjonen i går la fram sin rapport. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
DAGBOK-FORFATTER: Under rettssaken mot Anders Behring Breivik skrev Khamshajiny «Kamzy» Gunaratam, som er blanty de overlevende AUF-erne fra Utøya, dagbok for Dagbladet. Her er hennes vurdering etter at 22. juli-kommisjonen i går la fram sin rapport. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg vet da faen hva som ville skjedd med andre personer i ledende roller 22. juli i fjor. Jeg vet heller ikke hva vi skal med en slik rapport hvis ikke fokus legges på at ting bør være i bedre stand ved neste «bank-i-bordetfor-at-det-aldri-skjer-hendelse».

DET VAR, og er fortsatt, en nasjonal tragedie. Ergo, det er mange som reagerer og reaksjonene er veldig forskjellige. Og sterke. Følelsene er sterkest hos de etterlatte, la oss aldri glemme det. Noen vil føle et behov for å plassere ansvar. Hvis man ikke plasserer ansvar, også på enkeltindividnivå, vil det fort være umulig å lære noe som helst.

JEG HUSKER 22. juli 2011 da vi satt ved Stoltenberget. Jeg nektet å svømme: «Hallo, vi ser jo sirenene på den andre siden. Politiet er nok her snart». Men da skuddene nærmet seg kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å ombestemme meg: «Jeg vil heller drukne, enn å bli skutt». Gjerningsmannen var 20—30 meter bak oss. Alle dem vi forlot på dette berget, døde.

PÅ SUNDVOLLEN bensinstasjon: Ei dame med telefon kommer inn i garderoben der jeg prøvde å finne klær. «Anniken Huitfeldt vil snakke med deg». Vanligvis vil det være stas å snakke med en statsråd, men denne gangen klarte jeg bare å kjefte om at politiet aldri kom. Jeg skjønner med andre ord frustrasjonen. Jeg skjønner raseriet. Jeg var rasende og frustrert selv. Hvis jeg hadde stolt på at politiet skulle komme, og bare ventet på Stoltenberget — ville jeg vært død i dag.

DERFOR er dette et oppgjør. Ethvert oppgjør er vondt, men det er den harde og nødvendige realiteten. Og jeg er utrolig glad for at kommisjonen har lagt fram et reelt og usminket bildet av 22. juli-saken.

MEN SAMTIDIG: Nesten alle nødvendige forbedringer av sikkerhetstiltak og beredskapsforordninger kommer gjerne i etterkant av at man savner dem når en katastrofe inntreffer. Med andre ord, hendelser må ofte skje for at læring skal forekomme. Derfor er etterpåklokskap en av de viktigste kildene til læring. Derfor blir flyreiser tryggere for hver ulykke, byer sikrere for hvert jordskjelv og biler blir bedre bygd for hver bilulykke. Derfor må vi huske på følgende når vi nå leser rapporten: Dette er etterpåklokskap, men den er viktig for å gjøre nødvendige tilpasninger.

VI KAN SI: Dersom du som ansvarsperson ikke gjorde ditt beste, be om unnskyldning, og trapp opp. Men la oss ikke løpe rundt med giljotiner. For hvor fruktbart er det egentlig at alle ledere går av? Hva lærer vi av det? For de lederne som lærer av vanskelige tider — de blir faktisk bedre ledere.

GRUNNEN til at media og andre kanskje vil forvente avganger, er for at det gir en følelse av at syndebukken er funnet og straffet. Det kan være viktig nok i en sak som denne. Gjør man ikke det, kan folk begynne å miste tilliten til politiet, og systemet. Men er det riktig? For jeg vil gjerne ha den lederen som kan lære av dette, og som kan være med videre.

«SELVFØLGELIG skal vi sørge for sikkerhet, men vi må lære oss å leve med den risikoen det innebærer å leve i et åpent samfunn», sa Per Anders Torvik Langerød til Klassekampen. Det er godt sagt. For selv om vi må ta de nødvendige tiltak for å hindre et nytt 22. juli, må vi ikke gå for langt. Vi må sikre politikerne våre, men ikke isolere dem fra vanlige folk.

TIL SLUTT, som min gode venn Tone Tellevik Dahl har påpekt: «Kan man planlegge og forebygge for det utenkelige? Neppe. Kan man lære av det utenkelige når det først har skjedd? Absolutt, og derfor er rapporten viktig. Men, hvem er ansvarlig? Bare én mann.»

La oss ikke glemme det.

• Les mer om «Kamzy»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media