Etterpåmoral

Har Oslo-prosessen og ambisiøse nordmenn skylda for blodbadet i det hellige land?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

28. SEPTEMBER 2000

gikk Oslo-prosessen i lufta. Den andre intifadaen brøt ut etter Ariel Sharons besøk på Haram al-Sharif/ Tempelhøyden. Det var også året da Oslo-prosessens sluttstatusforhandlinger brøt sammen, først med president Clinton på Camp David, og så på overtid i Taba. Jeg var der den gangen som utsendt i utenrikstjenesten, og kunne for første gang lese meningsmålinger, palestinske som israelske, som viste at en majoritet på begge sider i konflikten hadde gitt opp troen på en forhandlet fredsløsning. Siden 2000 har 2354 palestinere og 673 israelere mistet livet, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen B'tselem.

IFØLGE MIDTØSTEN-KJENNER Arne Ørum, som har gitt ut boka «Fred i vår tid», måtte Oslo-avtalene føre til katastrofe. Boka er en moralsk tornado mot de norske tilretteleggerne av Oslo-avtalene. Oslo-prosessen var ifølge Ørum et maktforlik der Israel fikk gjennomført gamle planer, der den norske kunnskapen om Midtøsten og folkerett ble holdt utenfor, der Johan Jørgen Holst, Terje Rød-Larsen og en sosialdemokratisk elite kuppet den ekte norske idealpolitikken i egeninteressens tjeneste, for en rolle i Midtøsten som ikke tjente norske særinteresser. Bakgrunnen for dagens blodbad reduseres til karrierejag hos noen utvalgte og ambisiøse nordmenn.

OSLO-AVTALENE

ble til fordi Israel innså at bare PLO kunne representere tilstrekkelig mange palestinere til å få en avtale med nok legitimitet. Den første intifadaen lærte Yitzhak Rabin at noe nytt måtte gjøres, i Israels egeninteresse. Et svekket PLO trengte en avtale for igjen å komme på banen, og Arafat ville ha en avtale han hadde kontroll over. Derfor søkte særlig PLO etter en tilrettelegger for å forhandle direkte med Israel. Det ble Oslo. Det kunne blitt Wien, Haag eller kanskje til og med København. En flernasjonal avtale forankret i FN var ikke et alternativ, fordi Israel, men også PLO, ikke ville ha det.

Selvfølgelig reflekterte Oslo-prosessen ubalansen i maktforholdet mellom Israel og PLO. Ubalansen er den kanskje viktigste grunnen til at sluttstatusforhandlingene om land, Jerusalem og flyktninger måtte skyves fram i tid. Det palestinske forhandlingsapparatet, med juridisk ekspertise og eget datamateriale, som palestinerne hadde med seg til forhandlingene på Camp David og i Taba i 2000, fantes ikke i 1993. Palestinernes minste multiplum var da et fragmentert PLO i eksil.

SELVSAGT BLE DET

gjort feil i 1993. Den kanskje største feilen var at Oslo-avtalene ikke satte en effektiv stopper for utbyggingen av israelske bosettinger. Ikke noe har underminert palestinernes tro på en forhandlet fred, og spredd gift, som doblingen av israelske bosettere siden 1993. Jeg spurte for noen år siden Abu Mazen, som holdt trådene under Oslo-forhandlingene fra Tunis, om det var noe han angret. - Som eksilpalestinere forsto vi ikke fullt ut hvor ødeleggende bosettingene var, svarte han. Selvsagt kunne også de nordmennene som var involvert, hatt bedre kunnskap om forholdene på Vestbredden og i Gaza, og om folkerett for den saks skyld. Men ville det hindret drapet på Yitzhak Rabin, Yassir Arafats udugelighet som statsbygger, Arafats tro på at islamistene i Hamas kunne «kjøpes» inn i PLO-folden eller Israels maktarroganse? Og ikke minst, kunne nordmenn ha stoppet PLO og Israel fra å forhandle direkte med hverandre? Nei, den slags makt har heldigvis ingen nordmann.

MYE HADDE GÅTT

galt da sluttstatusforhandlingene brøt sammen i 2000. Men på overtid i Taba var det løsninger på bordet som framstår som himmelen i dag. Forhandlingene på overtid viste at Bill Clinton hadde presset palestinere og israelere sammen på Camp David før de var klare, og at Israel fortsatt ville forhandle etter palestinernes nei på Camp David. Clintons siste periode som president gikk mot slutten. Ingen kan vite om en Clinton uten hastverk hadde hjulpet. Men hvordan vite at det måtte gå galt?

Mange utskrev dødsattesten for Oslo-avtalen allerede i 1993, palestinere, israelere og nordmenn. Det har aldri vært forbundet med særlig risiko å være pessimist i Midtøsten. Det er mye god klokskap i etterpåklokskapen, og kritiske blikk på Oslo-prosessen og dens retorikk trengs det mer av. Men å forklare dagens ragnarok med noen nordmenns egeninteresse er ikke bare historiesøkt og smått. Det er også etterpåmoralismens ansikt.