EU - raker det oss?

Euroen innføres over nyttår. EU øker til 25 land i 2004. Klubben skal bli mer demokratisk.Men bryr nordmenn seg om det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET NYTT EU-TOPPMØTE er unnagjort, i Laeken i Belgia. Store ord svirrer i lufta: Et av de viktigste toppmøter i EUs moderne historie, lyder vurderingen fra euforiske EU-kjennere. Like viktig som alle andre, sier mer kritiske EU-eksperter. Altfor sofistikert til å få direkte betydning for den norske EU-debatten, er en tredje kommentar fra et miniseminar som ble holdt i Utenriksdepartementet i går. Det skal mer til enn å opprette et konvent, en slags grunnlovgivende forsamling under ledelse av Valéry Giscard d'Estaing, for å bevege den bastante norske motstanden. Det skal også mer til for å gjøre EU til et demokratisk beslutningssystem.

PARALLELT MED TOPPMØTET har vi sett hvordan EU legger et stadig sterkere press på Norge. Milliarderstatninger kan bli resultatet av nasjonal egenrådighet i olje- og gass-sektoren. Distriktene kan miste flere milliarder kroner i støtte fordi EU ikke godtar vår differensierte arbeidsgiveravgift i tjenestesektoren. Og det aldri hvilende ESA slår ned på den minste k onkurransevridning i nasjonal favør. Mot EØS-avtalens nidkjære overvåkingsorgan har norske politikere lite de skal ha sagt. Og når vi likevel må godta det meste som bestemmes i Brussel, burde vi ikke da like godt bli EU-medlemmer? Nei, mener det norske folk. Det er langt flere EU-motstandere i Norge nå enn det var i november 1994.

JA-FOLKET setter nå sin lit til at innføringen av euro neste år og EUs planlagte utvidelse i 2004 vil skape dynamikk i vår hjemlige debatt. Ferierende og handlende nordmenn vil få et fysisk forhold til den felles pengeenheten. De vil savne Norge på det innpregede kartet på sedler og mynter. EUs indre marked vil omfatte 500 millioner mennesker, og Efta-landenes vekt og forhandlingsstyrke vil bli mikroskopisk. Det øker mulighetene for at Norge, Island og Liechtenstein blir medlemsnummer 26, 27 og 28.

NEI-FOLKET er fortsatt kritiske til selve EU-prosjektet. De venter spent på hvordan den økonomiske og monetære unionen (ØMU) vil fungere med euroen på plass og i et utv idet EU. 25 land vil aldri være i samme økonomiske situasjon og vil være mer eller mindre glade for rentepolitikken som Den europeiske sentralbanken (ESB) bestemmer. Det kan skape spenninger innad i EU. Irland er allerede blitt kraftig kritisert for å sprenge de økonomiske normer og kjøpe seg velstand på usolidarisk vis. Ikke fordi den irske økonomiske politikken var truende isolert sett, men fordi EU måtte statuere et eksempel. Hadde et av de store EU-landene senket skattene og økt de offentlige utgiftene i samme grad som Irland, ville det gitt inflasjonsvirkninger i hele EU-området. Andre farer som truer EU-systemet, er økonomiske kriser av et visst omfang. Hvis unionens økonomiske regler i en slik situasjon føles for trange, kan partier som spiller på nasjonale strenger få vind i seilene. Og hvis store grupper i nye eller gamle medlemsland opplever deler av integrasjonsprosessen urettferdig, kan det i verste fall gi grobunn for høyreekstremisme. Strid vil også oppstå om hvem som skal finansiere utvidelsen . Franske bønder er ikke like sterke som før og kan bli ofret når Polens store landbrukssektor kommer inn i markedet. Spania, Portugal og Hellas vil få mindre støtte fra felleskassa når flere tidligere østeuropeiske land skal inn i unionen.

IMENS UTVIDER EU-SYSTEMET seg sakte, men sikkert. Stadig flere beslutninger legges inn under ett felles system. Vanskene med å stå utenfor medlemskapet vil dermed øke. I Laeken er det gjort nye framskritt på det justispolitiske samarbeidet, tilskyndet av terroristanslagene 11. september. Det går mot felles arrestordre og felles regler for utlevering mellom landene. Trolig går det også mot endringer av EUs traktater i retning av sterkere overnasjonal styring på noen viktige områder og utvidet nasjonal råderett på andre. Måten dette organiseres på, kan påvirke sentrale norske EU-motstandere. Men ennå skal det gå noen år før EU-debatten igjen tar av. Først må vi få avklart lederspørsmålet i Ap.