EU anno 2010

BRUSSEL (Dagbladet): EU-byggmestrene har ikke manglet evne til å planlegge. Det er over 30 år siden Werner-planen om en økonomisk union i Europa forelå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Både Werner-planen om den framtidige økonomiske union og Davignon-planen som la grunnlaget for felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU, ble brukt som skremselspropaganda i den hjemlige EF-debatten på 70-tallet.

Vi trodde ikke riktig det vi leste og hørte. Nå er begge planene realisert. 11 land har felles valuta og skal slette sin gamle neste år. Javier Solana, fra det tidligere diktaturet Spania, representerer alle 15 medlemsland som unionens «utenriksminister». De gamle byggmestere var framsynte. De visste hva de ville, og de fikk det gjennomført, til tross for sterk folkelig motstand.

DERFOR SKAL VI merke oss nøye hvordan strategene i Brussels ulike «think-tanks» ser for seg EU anno 2010. Det er jo like om hjørnet.

De fleste tar for gitt at alle dagens 15 medlemsland vil være med i eurosonen, med felles valuta, om få år. Det vil være en trygg havn i en turbulent verdensøkonomi. Britene merker alt følgene av å stå utenfor. Pundet er presset kunstig høyt. Det rammer bil- og stålindustrien og klesindustrien. Og det skremmer turistene bort fra De britiske øyene.

Danskenes nei til euro oppfattes i Brussel som absurd, siden krona er i et fast forhold til eurokursen. Den danske krona følger med andre ord euroens ferd opp og ned og er bare uavhengig på lissom.

DET VIL BLI et sterkt press for å gjøre de store makroøkonomiske grepene i fellesskap. I alle land skal offentlig sektor moderniseres, alle sliter med eldrebølge, alle ønsker å vri skatten fra arbeid til kapital. Men de kan ikke gjøre det enkeltvis uten å utsette seg for konkurranseulemper. Derfor vil Nyrup Rasmussen, Göran Persson og Tony Blair komme seg inn i folden. De må bare modne folket politisk først.

I 2010 VIL EU trolig ha 26 medlemmer. Dagens 15, pluss 10 av de 12 søkerlandene, pluss Norge. Bulgaria og Romania må trolig vente. Hva vil det bety for EUs beslutningssystem? Nice-toppmøtet vedtok en ny maktfordeling som innebærer større makt for de store land, mindre for de små, men fortsatt har de små flere stemmer enn størrelsen skulle tilsi. Vetoretten vil innskrenkes. Flertallsavgjørelser blir regelen, ikke unntaket.

Det er dessuten åpenbart at EUs konstitusjon må forenkles. Skal systemet med rullerende formannskap opprettholdes, vil det gå 13 år mellom hver gang eksempelvis Tyskland leder EUs ministerråd. I framtida vil kanskje ulike team av land veksle mellom å lede EU, muligens etter en valgprosess.

EU-toppene erkjenner at politikken i for stor grad er blitt styrt ovenfra. I framtida skal derfor flere beslutninger tas på nasjonalt og regionalt nivå, nærmere velgerne. I munn- og klovsykens tid snakkes det om å «repatriere» landbrukspolitikken. Men de viktigste beslutningene skal fortsatt tas i Brussel.

DET DEMOKRATISKE UNDERSKUDDET i EU-systemet er ikke bare nei-sidas argument. Det plager EU-landenes toppledere intenst. De besluttende organer mangler legitimitet. Deltakelsen ved valg til EU-parlamentet er svært lav. Parlamentet har også for lite makt, bare en hånd på rattet.

EU er dessuten en samling land med svært forskjellige demokratiske tradisjoner. Gamle stormakter med aristokratisk distanse til folket, som Frankrike, og gamle diktaturer som Spania, Hellas og Portugal, er ikke like opptatt av åpenhet og deltakelse i beslutningsprosessene som Sverige. Etter årelang kamp for å øke åpenheten i EU-systemet, kan Sverige måtte godta å stramme inn sin egen grunnlovshjemlede offentlighetslov. For Javier Solana kan ikke tolerere at notater som er hemmeligstemplet i Spania, gis ut i Sverige.

Når klubben skal utvides østover og innlemme enda større variasjoner i språk og tradisjon, blir systemet satt på enda større prøver.

PARADOKSET ER at byggverket som skulle skape fred i Europa etter annen verdenskrig gjennom økonomisk integrasjon, nå svekker demokratiet. Om EU-parlamentet i 2010 skulle få overført den makten som nasjonalstatenes parlamenter mister, vil avstanden mellom de styrte og de styrende bli formidabel. I dag representerer hver stortingsrepresentant 27000 nordmenn. I det nye Europa-parlamentet vil det stå 650000 velgere bak hver deputert. Verdt å tenke over.