EU blir til Europa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 1. mai utvides EU med ti medlemsland, fra femten til femogtjue. Da blir unionen noe nær synonymt med Europa. Utvidelsesprosjektets røtter finnes hos enkelte visjonære ledere i tida etter at Vesten vant den kalde krigen da Muren falt i 1989, og da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

Folkeflertallet i landene som så jernteppet falle, ville alliere seg med Vesten, og ønsket seg inn i EU. En slik utvidelse virket umulig, og Frankrikes president gjorde det klart at det ville ta mange tiår før noe slikt var aktuelt. Den første avvisningen førte til at landene vendte seg til NATO som et alternativt vern mot et framtidig tap av den nye friheten. Men også her møtte en utvidelse motstand. Ledere som Polens Lech Walesa advarte i Washington og andre vestlige hovedsteder om at hele gevinsten ved seieren i den kalde krigen kunne gå tapt dersom de historiske sjansene ikke ble grepet til riktig tid.

Mot tunge odds ble NATO utvidet med tre land, Polen, Ungarn og Tsjekkia. Det var et gjennombrudd som vil få en sentral plass i historien. Og det var forløperen til den utvidelsen av EU som skjer om noen uker. Når utvidelsen av NATO kunne skje samtidig som forholdet til Russland forble godt med en positiv prognose, kunne også EU følge etter. Prosjektet ble gradvis definert som en stabilisering av det tidligere Øst-Europa som demokratiske politiske systemer bygd på markedsøkonomiske idealer og mål. På lang sikt er det plass for et stabilt og demokratisk Russland knyttet til denne unionen med forpliktende bånd.

Dette er ei lang linje i det europeiske prosjektet som begynner med målsettingen bak Robert Schumans ideer for en europeisk kull- og stålunion. Den var å knytte Frankrike og Tyskland så tett sammen at krig mellom dem aldri ville bli mulig igjen.

En viktig del av motstanden mot norsk medlemskap i den europeiske union var at ei lita gruppe på seks rike land i Vest-Europa murte seg inne for å bli rikere på bekostning av andre land i øst og sør, og i den tredje verden. Dette argumentet ble også brukt i 1994, selv om unionen da var vokst vesentlig. Med 25 medlemmer er argumentet absurd, og bør avløses av respekt for at den europeiske unionen også er et vellykket fredsprosjekt.