EU da, Jagland

Akkurat da Jens Stoltenberg trodde han var helt sjef, dukker Thorbjørn Jagland opp igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alt så ut til å gå Jens Stoltenbergs vei. Arbeiderpartiet steg på meningsmålingene, han og Kristin Halvorsen var perlevenner, han hadde klart mesterstykket å få Åslaug Hagas ja og Erna Solbergs nei, huffameg, og ingen snakket lenger om EU. De var blitt enige om å være uenige. Å diskutere EU-medlemskap nå ville være rent selvmord. En politisk abort. Meningsløst. Da kunne de bare glemme alt sammen. Eders tale skal være ja, ja, nei, nei. Det som er mer enn dette er av det onde, som det heter i Skriften.

Men da hadde de ikke

regnet med Thorbjørn Jagland. I farta hadde de glemt at Jagland fortsatt har mye han skulle ha sagt. Og det ville han bare ha sagt nå, akkurat nå da alt gikk rett vei for «den store kommunikator» som har tatt over partiet hans og plutselig vil samarbeide med SV. Med SV!? Det ville ikke skjedd i hans regjeringstid. Her får han også støtte av sin forgjenger Gro Harlem Brundtland, som dog nøyer seg med å si at prosjektet ikke er så utenkelig i dag som det var for 20 år siden. Hun vil ikke gå så langt som til å si at det er mulig, men umulig er det ikke.

Jaglands timing

kunne ikke vært bedre, hvis han ønsket å stikke kjepper i hjulene for en venstre- sentrums-allianse. Valgkampen har så smått begynt. Den røde fare er etablert som en politisk utfordrer til den sittende regjering, og samarbeidet mellom dem er i ferd med å formaliseres. Mens Jens Stoltenberg og hans folk morer seg med å legge regjeringskabal og bygge en felles politisk plattform, prøver Jagland å velte korthuset med en enkelt utblåsning: EU da!

I en kronikk

i Dagbladet i går skriver han at landets nye regjering etter valget må ha som «erklært mål allerede fra starten av at Norge bør bli medlem av EU». Han nøyer seg heller ikke med det, men harselerer med Kristin Halvorsens holdning til debatten: Hun synes det er fint at vi har debatt, bare den ikke fører til noen konklusjon. Europa-politikk for henne er å ha debatt om Europa.

Det er ikke vanskelig å være enig med Jagland i at den norske EU-debatten er pinglete. Det kan virke som den styres av statsvitenskapelige revisorer som er mer opptatt av å pirke i datoer og årstall enn av sakens innhold. Jagland har selvsagt også rett i at den rungende tausheten skyldes hensynet til framtidige regjeringssamarbeid. Både høyre- og venstresiden må utstyres med selvmordsparagraf før de kan innta Regjeringskvartalet etter valget.

Men dette er

politiske realiteter. Spørsmålet er om EU-saken er så viktig for Ap at den skal ødelegge partiets sjanse til å danne en historisk flertallsregjering. Riktignok er partileder Stoltenberg like EU-punsj som sin forgjenger, men nei-siden i partiet er fortsatt sterk. Skulle Stoltenberg følge Jaglands oppfordring om å erklære EU-medlemskap som mål allerede etter valget, blir det også en indre kamp. Før han vet ordet av det, er SME gjenoppstått.

Lederen av utenrikskomiteen er Ap's kandidat til jobben som utenriksminister. Eller som det er, han er tross den harde lederstriden vanskelig å komme utenom. Han har dessuten til nå unnlatt å blande seg inn i Stoltenbergs store prosjekt med å gjenreise partiet og bygge nye allianser. Men Jagland gjør det lettere med sine kompromissløse EU-utspill og latterliggjøring av nei-partiene.

Verken SV eller Sp kan tenke seg å dele Kongens bord med en slik fiendtlig utenriksminister. Glemt er vel heller ikke partileder Jaglands nedlatende innstilling til lillebror SV, en holdning som reflekteres både i Jaglands og dels i Gro Harlem Brundtlands skepsis til samarbeidet. Man skal ikke se mange åra tilbake for å skjønne at dagens rød-grønne allianse er et mindre politisk mirakel.

Ingen skal betvile

Jaglands EU-engasjement. Det er oppriktig og glødende. Men når han lar det komme i veien for partiets jakt på regjeringsmakt, utfordrer han Jens Stoltenberg på nytt. Ap kan i teorien få stor nok oppslutning til å regjere alene, sende av gårde en EU-søknad og så ta inn sine nye partnere. Men det er kanskje enklere å se seg om etter en ny utenriksminister.