EU-debatten er nødvendig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Ap-leder Thorbjørn Jagland har åpnet for at partiets landsmøte om to år kan vedta å fjerne posten i programmet som fram til år 2001 stenger for å reise spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Han vil gjøre det mulig å ta spørsmålet opp i løpet av de etterfølgende fire åra. Flere EU-motstandere finner dette provoserende og utidig. Lengst går kanskje AUF-lederen som nå både har fredet sentrumsregjeringen i alle EU-saker og truet moderpartiet med illojalitet. Vi trodde ellers det var stalinistene som praktiserte kutt av all diskusjon når vedtak er fattet?
  • Midt i seiersnatta i 1994 forsikret nei-dronning Anne Enger Lahnstein at triumfen ikke betydde isolasjonisme. Hun erklærte at «vi er europeere. Vi sier ja til Europa. Ja til solidaritet, men nei til union». Slik tok hun hensyn til at Norge også da var delt på midten. Det var så vidt nåla tippet over til nei i 1972, og det var bare 60000 stemmer som skilte i 1994.
  • Nei-siden var ingen meningsmonolitt, men en koalisjon fra EØS-tilhengere til nei-fundamentalister. EØS-avtalen har både grunnlovsmessig flertall i Stortinget og et solid flertall i befolkningen bak seg. Avtalen må kontinuerlig vedlikeholdes, og forutsetter en informert og åpen politisk debatt om Norges forhold til EU.
  • Lahnstein kommenterer nå uttalelsene fra Jagland med en helt annen holdning enn den utstrakte handa fra seiersnatta. Snedig skifter hun tema og sier at regjeringen vil basere seg på at folkeavstemningsresultatet skal respekteres. Det gjør da vitterlig alle, men flertallet sa altså ikke nei til at Norge videreutvikler sitt forhold til Europa - selvsagt med full respekt for folkeavstemningsresultatet.
  • EU-stalinistene er et lite mindretall og kan ikke forhindre en helt nødvendig debatt om hva Norge skal gjøre i forhold til innføring av euroen, EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, utvidelsen østover og rekken av andre vedtak og direktiver som berører oss direkte. Men vil denne regjeringen ha kraft og evne til å utforme en politikk på disse områdene?