EU-depresjonen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det europeiske samarbeidet er på bedringens vei, men norsk EU-debatt har gått inn i en dyp depresjon.

Hver måned offentliggjøres det tall på hvor mange som er for og imot norsk EU-medlemskap. Tidligere vekket disse tallene interesse. Var ja-sida på offensiven? Kunne vi snart vente oss en ny folkeavstemning? I dag er målingene kun en rituell øvelse som gir næring til nostalgien. De minner oss om at EU en gang var noe man tok stilling til.

I dag er situasjonen en annen. EU har forvunnet totalt fra dagsorden i norsk offentlighet. Verken politikere, medier eller folk flest snakker lenger om EU. Diskusjonen om norsk EU-medlemskap er steindød. Og det er ingen interesse for det som skjer innenfor unionen. 

Europa utelatt

Jonas Gahr Støres redegjørelse for norsk utenrikspolitikk på Chateau Neuf i høst er et godt eksempel. I løpet av sitt én time og 17 minutter lange foredrag var han innom alle felter av større eller mindre betydning i norsk utenrikspolitikk. Med ett unntak: Europa. EU ble kun nevnt i en bisetning et sted på veien fra geopolitikk i Barentshavet til fredsbevaring på Afrikas Horn. At utenriksministeren utelot det viktigste feltet i norsk utenrikspolitikk burde vært sjokkerende. Men det interessante er at utelatelsen på ingen måte vekket oppsikt. Blant tilhørerne ble den knapt lagt merke til.

Spørsmål knyttet til EU er så langt unna den norske politiske dagsorden at de nærmest er glemt. Regjeringen snakker sjelden om Europa, stortingspolitikerne bruker lite tid på EU-saker, og EU-spørsmålet tas ikke opp i valgkampen.

Tynn dekning

På samme måte som i politikken har søkelyset på EU blitt stadig svakere i den brede offentlighet. Norske medier skriver svært lite om det som foregår i unionen, sammenliknet med dekningen på andre områder. Viktige diskusjoner i EU nevnes ofte i en kommentar eller i et korrespondentbrev fra Brüssel, men behandles sjelden på en grundig måte.

KJEDELIG DEBATT: -På 90-tallet raknet ekteskap på grunn av EU-spørsmålet. I dag er det knapt noen som vet hva ektefellen ville ha stemt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Scanpix Vis mer

Andre saker dekkes ikke i det hele tatt. For eksempel plukket ingen av de store norske avisene opp at innlemmelsen av Romania og Bulgaria i EØS ble utsatt i tre måneder på grunn av sammenbrudd i forhandlingene. Resultatet er dårlige kunnskaper om EU blant folk. Bare de færreste vet hva Kommisjonen eller Rådet holder på med. 

Et ikke-tema

Samtidig har den viktige EU-debatten forstummet. Ingen framstående intellektuelle skriver lenger kronikker om EU, og det som er av debatt mellom ja- og nei-siden holder stadig lavere nivå.

Heller ikke rundt middagsbordene eller på arbeidsplassene er EU et diskusjonstema. Ingen krever lenger at du har en mening om unionen. På 90-tallet raknet ekteskap på grunn av EU-spørsmålet. I dag er det knapt noen som vet hva ektefellen ville ha stemt.

Er svikten i norsk interesse for EU et uttrykk for at det har gått nedover med unionen? På 80-tallet snakket man om euro-sklerose, hvilket refererte til den økonomiske stagnasjonen som preget Europa. Men i dag synes det å gå bedre med EU. Den økonomiske veksten har tatt seg opp, samarbeidet har blitt utvidet og fordypet, og man er blitt enige om ny traktat. EU har åpenbart sine problemer, men de har ikke blitt betydelig forverret de siste årene og kan vanskelig forklare det fallende engasjementet her til lands.

EU-depresjonen

Hvordan kan vi da forstå dette fenomenet? Det virker som problemet heller ligger hos oss, i hvordan vi forholder oss til unionen. Vårt forhold til EU synes å være rammet av en alvorlig lidelse. Symptomene tyder på at den norske offentligheten har gått inn i en dyp EU-depresjon.

Vi finner ingen glede i de samme gamle argumentene for og imot norsk EU-medlemskap. Diskusjonen om EUs demokratiske underskudd gjør oss tunge til sinns. Og vi ser ingen mening i reviderte traktater eller implementeringen av direktiver.

Den norske debatten om europeiske spørsmål har kjørt seg fast i en hengemyr av gjentakelser, håpløse dilemmaer og dystre spådommer som det virker umulig å komme seg ut av. De grunnleggende problemene består, mens løsningene virker fjerne. Nye perspektiver som kan vekke entusiasme er fraværende.

Store deler av norsk offentlighet synes å ha gitt opp EU. Dette er uten tvil det letteste og lykkeligste valget. De som fortsatt orker å forholde seg til unionen gjør det av selvpining eller plikt. 

Dårlig debattklima

Hva skyldes denne kollektive EU-depresjonen? Dels er forklaringen at EU-motstandere i regjering gjør alle spørsmål som angår Europa irrelevante og uaktuelle ved å holde dem langt unna dagsorden. Følelsen av apati forsterkes av at norske politikere viser null engasjement for EU-saker.

Men formen på norsk debatt må også ta sin del av skylden. Den offentlige diskusjonen har blitt kapret av rabiate nei-folk og naive ja-tilhengere. Nei til EU-leder Heming Olaussen har med sin bombastiske stil ført an i å skape et debattklima som skremmer andre og mer nyanserte bidragsytere fra å delta. Debatten kommer ingen vei når bastante prinsipper og ferdigtenkthet legger premissene.

Forskerne har sviktet

Dessuten har akademikerne i liten grad bidratt til å skape en engasjerende debatt. Deler av Europa-forskningen på UiO flyter rundt i de høyere luftlag, fullstendig frikoblet fra norsk offentlighet og virkelighet. Problemstillinger knyttet til demokrati, borgerskap og identitet i Europa blir drøftet på et så høyt abstraksjonsnivå at de mister all praktisk relevans. Og forskerne virker uvillige til å forklare funnene sine på en forståelig måte.

Det er et paradoks at forskere ved ARENA, som har skrevet en rekke vitenskapelige artikler om betydningen av en felles offentlig sfære i Europa ikke klarer å formidle noen interessante resultater i norsk offentlig debatt. Enkelte ARENA-forskere har dessuten ved flere anledninger takket nei til å delta i debatter om EU arrangert på universitetet av studentforeninger på Europa-studier og statsvitenskap.

Politikk, media og akademia har ikke klart å presentere EU-spørsmål på en måte som skaper engasjement engang blant de innforståtte. Da er det ikke rart at folk flest ikke bryr seg.

Demokratisk underskudd

Den mest alvorlige konsekvensen av depresjonen i norsk offentlighet er et slående misforhold mellom fokuset på EU og betydningen av EU. For samtidig som interessen har dabbet av, har EU fått sterkere innvirkning på offentlig politikk i Norge. På områder som justispolitikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk baserer Norge seg på EU-politikk i mye større grad enn tidligere. Og EU-systemet kverner ut stadig nye beslutninger som gjennom EØS-avtalen tas inn i norsk lovgivning og påvirker våre liv.

Men det manglende EU-fokuset gjør at disse beslutningene ikke blir gjenstand for politisk eller folkelig debatt i Norge. Vi forholder oss passivt til det som skjer i Brüssel. Norsk deltakelse i viktige europeiske beslutningsprosesser blir overlatt til departementsansatte. Og byråkratene som er med og utformer politikk i EU møter ingen interesse blant politikerne her hjemme.

Dette er etter min mening det største demokratiske underskuddet i Norges forhold til EU. Vi har reelle muligheter til å påvirke, men vi bruker dem ikke. For å erstatte denne passiviteten med aktivitet er det nødvendig å øke fokuset på Europa i Norge. Her har norske politikere et særlig ansvar. De må signalisere at det som skjer i EU påvirker oss og derfor er verdt å bry seg om. Europa er for viktig til å bli overlatt til et par hundre byråkrater og Aftenpostens Brüssel-korrespondent.

Innlegget har vært trykket i Argument #05 2007. Argument er et magasin av og for studenter ved Studentsamskipnaden i Oslo med artikler innenfor samfunns-, kultur- og vitenskapsområder.