EU i seier og splid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): Den aldri hvilende franske presidenten Nicolas Sarkozy hadde fra før av en uhyre krevende dagsorden for Frankrikes presidentskap i EU dette halvåret. På toppen av alt fikk han Irlands nei til Lisboa-traktaten og så finanskrisa i fanget. Og nå er det full sprik i EU om klimapolitikken, som han hadde øverst på dagsorden.

EU kom i går samlet ut av toppmøtet i Brussel når det gjelder de store økonomiske krisetiltakene. De 27 stats- og regjeringssjefene vedtok i hovedsak de tiltakene som først de fire store økonomiene og så de 15 eurolandene har samlet seg om. Tsjekkia hadde på forhånd innvendinger, men lot dem falle.

Riktignok var det strid i kulissene mellom Storbritannia, Irland og Frankrike om hvem som har æren for forslagene, men de er i alle fall europeiske. Og nest etter samhold utad trakter EU etter å lede verden, gå foran.

EU foreslår et økonomisk toppmøte for hele verden, trolig i New York i november, for - intet mindre enn - å «reformere kapitalismen», som Sarkozy sa. Presidenten i EU-kommisjonen, José Manuel Barroso kalte det «Bretton Woods II», etter den konferansen i 1944 som opprettet Pengefondet og satte opp regler for verdensøkonomien. Lett ironisk er det den europeiske høyresida, som er toneangivende i EU, som skal «reformere kapitalismen».

- Dette er uten tvil øyeblikket for sosialdemokratisk politikk, oppsummerte Spanias statsminister, sosialisten José Luis Rodríguez Zapatero.

Den økonomiske redningsplanen er en utvilsom triumf for EU, og det er EU som innbyr USA, Russland og resten av verden til å reformere verdensøkonomien. Sarkozy klarte med fransk «grandeur» å uttrykke et nytt valgspråk for EU: «Europa ønsker det, Europa krever det, Europa oppnår det!»

Men Lisboa-traktaten, som irene sa nei til, kom ikke Sarkozy noe videre med denne gang. Først på toppmøtet i desember, det siste under fransk presidentskap, skal Irlands regjering og Sarkozy forsøke å finne en lur omvei rundt det irske folkets nei til å reformere institusjonene i EU. Dermed er det umulig gjennomføre traktaten fra 1. januar.

I klimapolitikken tviholdt Sarkozy og Barroso fast på både målene og fristene, men egentlig gikk EU på et sviende nederlag gjennom full splid på et område som har høyeste prioritet. Hvordan målene skal oppnås, deriblant det berømte «20-20-20», om 20 prosent mindre utslipp av klimagasser og 20 prosent fornybar energi innen 2020, skal avgjøres på toppmøtet i desember. Der ligger hunden begravet.

Polen og sju andre østeuropeiske land mener de ikke har råd til dette nå og vil ha vedtakene utsatt. De la fram et eget forslag i går morges.

- Det var med forbløffelse vi så dette papiret i morges, og det ble heller ikke vedtatt, sa Danmarks statsminister, Anders Fogh Rasmussen, etterpå.

Så kastet Silvio Berlusconi, Italias statsminister, seg på vogna og truet sammen med Polen med å legge ned veto. Men Sarkozy satte ned foten og skrev igjen om slutterklæringa, der det nå heter at man skal ta hensyn til forholdene i hvert enkelt land. Han oppnådde enstemmighet, men dersom enkelte land skal slippe lettere unna og målene ligger fast, da må andre land ta tyngre byrder, som Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt påpekte.

- Nå er det opp til Barroso og meg å finne løsninger for de land som har uttrykt sine bekymringer, sa Sarkozy.

Ja visst, det blir ikke lett, og på toppmøtet i desember blir det månelyst.

Den eksentriske Berlusconi hadde mer på lager. Han foreslo å få inn Russland som medlem av EU i løpet av de kommende åra fordi han «føler Russland er en vestlig nasjon». Russland? spurte mange seg, nokså himmelfalne. Fra før av sliter EU kraftig med å håndtere forhandlingene om medlemskap med Tyrkia, og Sarkozy er en innbitt motstander av å slippe landet inn. Tyrkia er stort og folkerikt. Men Russland, hvordan ville EU-institusjonene se ut med russisk medlemskap?

Polen ville nok være det første landet til å legge ned veto mot Russland, dersom man kunne bli enige om hvem som leder landet, statsminister Donald Tusk eller president Lech Kaczynski. På toppmøtet satt de side om side uten å se på hverandre. Tusk ville ikke ha presidenten med til Brussel, så Kaczynski kom dit dagen etterpå i eget innleid fly. De tre polske adgangskortene til møterommet ville Tusk dele med sine statsråder for utenriks og finans, men presidenten tvang seg til det ene.

Med sitt forvirrende mangfold kan kriser og splid i EU fylle mange bøker, men det er samtidig kriser som samler EU og framkaller evnen til lederskap.