EU-lureriet

Politikerne venter på at folket skal reise seg og si ja til EU-medlemskap med rungende røst. Det er ganske feigt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET KJENT TEMA har dukket opp i romjula: Norsk EU-medlemskap. Etter mange års fravær ser vi et tilløp til at politikerne igjen tør å ta i emnet. Men det skjer ikke på politikernes eget initiativ. Det er innføringen av euro i 12 land med 300 millioner innbyggere og den akselererende utvidelsesprosessen som får oss i pressen til å spørre sentrale politikere om noe har skjedd som bør føre til at vi igjen reiser debatten her hjemme. KrFs nestleder Einar Steensnæs tror debatten vil komme i forbindelse med neste stortingsvalg. Det vekker straks reaksjoner i hans eget parti. Og statsminister Kjell Magne Bondevik unnlater helt å nevne Europa i sin nyttårstale. Han vil åpenbart ikke starte året med å så splid i folket. Det viktigste er nok hensynet til eget parti.

JAN PETERSEN er så lojal mot sine samarbeidspartnere i regjeringen at han nærmest virker selvutslettende. Høyre er det partiet som har mest å vinne på å arbeide aktivt for norsk EU-medlemskap. Det er få motstandere i Høyre. Argumentene for e r nok også styrket etter åtte års EØS-tilværelse og utviklingen i EU. Men Petersen er taktisk svært bekvem med at det er nei-partiene i regjeringen som lufter sin egen tvil. For Høyre betyr uansett hensynet til de nære samarbeidsrelasjonene og regjeringsmakt mer enn EU-sakens politiske innhold.

OGSÅ SV plages av tvisyn. Partiledelsen slår riktignok med bred penn fast at den fortsatt er mot norsk EU-medlemskap. Men vi tror ikke helt på dem. Det gjorde ikke folk i 1993, da de flyktet fra SV til Senterpartiet i hundretusentall. Siden har ikke partiet tort å reise debatten. Den politiske striden innad i partiet har gått mellom museumsvoktere og modernister, i hovedsak i forhold til Marx og marked, men grupperingene inkluderer også graden av motstand mot EU-medlemskap. Erik Solheim, Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal har nærmest blitt ansett som stripete fordi de blant annet har ønsket å regjere sammen med Ap om sjansen skulle by seg.

MEN I AP raser helt andre strider. Mens verden omformes og nasjonalstatene forvitrer, er den vingestekkede ørnen blant partiene opptatt med en rein personstrid. I EU-spørsmålet som i de fleste andre politiske saker er de aktuelle personene samstemte. Både Stoltenberg og Jagland er sterkt for norsk EU-medlemskap. De venter bare på den rette anledningen. Forberedelser til en slik anledning ble gjort i forbindelse med forrige landsmøte, da ledelsen måtte kjempe for en formulering som åpnet for en ny medlemskapsdebatt før 2005. I prinsippet er Ap altså klar til nye feider om spørsmålet som har herjet land og parti i over en generasjon. Men de venter på at det skal inntreffe en «ny situasjon», slik at striden ikke blir så hard og uforsonlig som ved tidligere korsveier. Taktisk klokt, kanskje. Men kjøper vi bil av sånne folk?

DET VIRKER SOM om politikerne venter på at folket skal reise seg og si ja til EU-medlemskap med rungende røst. Jan Petersen sier han ikke har lyst til å kaste seg inn i en ny EU-runde uten å være rimelig sikker på å vinne. Inntil det skje r, feies saken under teppet, av partitaktiske hensyn eller hensynet til regjeringsmakt. Det eneste vi opplever, er hørbare sukk fra forlegne norske diplomater og byråkrater som føler seg annenrangs i Brussel. Men politikerne som er valgt for sin vilje til å forme samfunnet, undertrykker sitt eget engasjement av frykt for folket. Det er feigt. Og det er slett lederskap.

NEI, GI OSS partiledere som tør sette EU-debatten på dagsordenen igjen, koste hva det koste vil. Om sprengkraften i EU-spørsmålet er sterk nok til å knuse Sem-samholdet, så la det skje. Om striden vil føre til nye skillelinjer i norsk politikk, så la også det skje. Og om debatten skulle overbevise flertallet om at EØS-avtalen, tross alle sine demokratiske svakheter, likevel er det beste for norske interesser, så våg det! Det vi ikke orker mer, er politikere som er så taktiske i alle sine vurderinger at vi alle glemmer hvorfor vi har valgt dem.