EU svimeslått og i villrede

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Irland, med litt under én prosent av de i alt

495 millioner innbyggerne i de 27 landene i EU, har alene drept Lisboa-traktaten. Det tok

EU-landene sju-åtte års forhandlinger for å komme i mål i Lisboa med et innfløkt forlik om hvordan institusjonene skal arbeide og treffe vedtak i framtida. Først avviste Irland Nice-traktaten i 2001, men godtok den året etter. Så avviste Frankrike og Nederland i folkeavstemninger den opprinnelige Grunnloven i 2005, som deretter ble omskrevet til en «forenklet grunnlov» og gitt navnet

Lisboa-traktaten. Nå finnes det ingen «Plan B», fordi Lisboa-traktaten var «Plan B».

Men 18 av de 27 medlemslandene har godkjent traktaten. Antakelig vil de andre landene nå fortsette å ratifisere den. Men den kan ikke tre i kraft så lenge ett land har sagt nei. EU må derfor leve

videre med Nice-traktaten. Med nå 27 medlems-land med vetorett og svært tungvinte former for saksbehandling og vedtak er det uhyre vanskelig.

Ironisk nok viste Irlands nei hvorfor

Lisboa-traktaten er nødvendig. På begge sider i Irland sier man traktaten er uforståelig. Det er fordi de 27 landene hadde så mange sære hensyn å ta underveis, så det endte med et uleselig forlik.

Nettopp å forenkle virkemåten i EU var målet med reformen. EU er kastet inn i full krise. Gode råd er dyre, dersom de i det hele tatt er å oppdrive.

EU-lederne virket i går delvis svimeslått og helt rådville. Neste uke samles stats- og

regjeringssjefene til toppmøte.

Det blir et reint krisemøte. Det vil ta tid før det foreligger noen god analyse av denne krisa og enda lengre tid før man finner en felles vei ut av uføret. Frankrikes presidentskap i EU kommende halvår, som skulle preges av de store vyene, kommer knapt til å ha tid og krefter til annet enn krisehåndtering. EU går, naturligvis ikke, under med dette. Men Unionen er alvorlig svekket, skadeskutt av dem som har fått mest igjen av EU-medlemskapet.