EU ut av blindveien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den verste krisa i EUs 50-årige historie var over natt til fredag i Lisboa. Nå kan EU se utover og ikke innover, framover og ikke bakover, understreket så vel statsminister José Socrates fra det portugisiske presidentskapet og José Manuell Barroso, presidenten i EU-kommisjonen. Begge er portugisere, og Portugal står igjen som livredderen for EU, uansett Tysklands og forbundskansler Angela Merkels uomtvistelige innsats i forrige semester og på tvers av hva lett arrogante ledere i større land hvisker fortrolig.

Fra Maastricht-traktaten i 1991 til Lisboa-traktaten i 2007 har institusjonell krangel plaget EU. Først tretti måneder etter velgernes nei til forslaget til grunnlov i Frankrike og i Nederland, med påfølgende lammelse, klarte man å få til et innfløkt forlik om denne Reformtraktaten.

I stedet for å forberede sine institusjoner på forhånd, tok EU inn nye medlemsland, først ti, så to. Ikke bare kom det inn ganske så uvante politiske kulturer, men bare antallet, 27 medlemsland med vetorett, er lammende og helt utmattende når viktige vedtak skal fattes.

Det tok femten år, men EU har tatt viktige steg framover. Parlamentet har fått virkelig lovgivende makt. Flertallsvedtak er hovedregelen. Rettspleie, asyl- og innvandringspolitikk er en del av Unionen. EU har fått en utenriksminister i gagnet, men ikke i navnet. Og EU får en valgt president, men bare for to og et halvt år, i stedet for presidentskapet på omgang hvert halvår. Med dette skal EU være i stand til å fatte raske vedtak når det kreves.

Lisboa-traktaten er ikke perfekt sett fra noen synsvinkel. Medlemslandene spriker. Vi ser det i hestehandelen før forliket og ikke minst i det lattervekkende spillet når noen regjeringer rettferdiggjør traktaten som helt lik den dødfødte grunnloven – og andre som noe helt annet. I den økonomiske politikken i euro-landene står det ny strid, der landene på tross av felles mynt fører motstridende politikk, med Frankrike under Nicolas Sarkozy i spissen for opprørerne.

EU halter videre fra forlik til forlik, nå med forsettet om å vise seg nyttig for innbyggerne.