Euro eller uro?

EUROLAND (Dagbladet): Nyttårsaften møtes sentralbanksjefene i de 11 ØMU-landene for å låse vekslingskursene mellom sine valutaer, og bestemme utgangskursen for euroen. Dermed er det ingen vei tilbake, bare i teorien finnes en angrefrist før de nye sedlene og myntene slippes løs i 2002. Euroland er et faktum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Innføringen av en felles valuta blir den reformen i EUs 40-årige historie som folk flest vil merke best. En hjørnestein i den nasjonale identiteten vil forsvinne sammen med egne sedler og mynter. Dette er forklaringen på at det fortsatt er betydelig motstand mot euroen blant vanlige innbyggere, selv om de fleste eksperter og politikere hevder den vil bli til velsignelse.

  • Ikke siden dollaren ble felles amerikansk valuta på midten av 1800-tallet har noe liknende skjedd. Selv om prosjektet hittil har gått etter planen, kan ingen med sikkerhet si at dette vil gå bra også i fortsettelsen. Spennende vil det i alle fall bli.
  • I et høyhus i Frankfurt er Den europeiske sentralbanken, ESB, for lengst etablert, med nederlenderen Wim Duisenberg som sjef. Mange mener han nå vil bli Europas mektigste person. For ESB har fått en makt som må være en drøm for enhver sentralbank. Her skal renter og valutakurs styres etter et strengt inflasjonsmål. Når prisstigningen er lav, som i dag, holdes rentene nede. Går inflasjonen opp mot to prosent, skal banken slå til med rentevåpenet, selv om det skulle gå ut over sysselsetting eller andre ting. Det kan ingen politiker hindre. Forbildet er den tyske forbundsbanken, D-markens sterke vokter, som også ligger i Frankfurt.
  • Politikerne sitter igjen med finanspolitikken for å styre økonomien. Men i et felles valutasystem må det legges begrensninger på enkeltmanøvrer med statsbudsjettet. Underskuddet må ikke overskride tre prosent av bruttonasjonalinntekt. I dag ligger de fleste ØMU-land tett opp til denne grensen. I praksis vil det si at de vil ha små muligheter til å stimulere økonomien i motbakke. Det er ikke mange år siden vi selv hadde blitt rammet av en slik grense da Gro kjempet mot arbeidsledigheten. Og selv om landene kan føre sin egen skatte- og avgiftspolitikk, vil en viss harmonisering også på dette området tvinge seg fram. Ellers forsvinner kapitalen dit skattene er lavest.
  • Erik Solheim har sagt at euroens suksess vil bli målt etter arbeidsledigheten i de 11 landene. I dag er den på 12 prosent, mer enn det firedobbelte av vår egen. Men i Euroland avviser ekspertene en slik problemstilling. Pengepolitikken er ikke noe instrument i kampen mot ledigheten, den skal bare legge grunnlaget for stabilitet i økonomien. Den høye ledigheten skyldes såkalte strukturproblemer, ikke den økonomiske politikken. Det arbeides for lite og ineffektivt i Euroland, lover og regler er for rigide, det er elendig mobilitet på arbeidsmarkedet, og det er flust av skrekkeksempler på eventyrlige franske pensjoner og tyske kuropphold. Offentlig sektor er altfor stor sammenliknet med USA og Japan, de to økonomiske stormaktene Euroland skal konkurrere med.
  • I dagens tumulter med vår egen valuta snakkes det nå varmt for at vi skal knytte krona fast til euroen. Det skal være både en enkel og genial løsning på våre renteproblemer. Hvordan dette skal gjøres i praksis, sies det mindre om. I Brussel blir en slik avtale avvist som 110 prosent urealistisk. Norge kan ikke velge fritt på øverste hylle, selv om noen prøver å innbille oss det for tida. Da vi forsøkte dette i 1990, endte det med kollaps to år seinere.
  • Vi må bare innse at krona vurderes som en ren olje- og råvarevaluta. Kronekursen har et forbløffende sammenfall med oljeprisen, det er bare å legge de to kurvene oppå hverandre. Med en oljepris på mellom 15 og 20 dollar, ligger krona trygt og godt der NHO, LO, regjeringen og det store flertallet i Stortinget ønsker. Nå har vi i noen måneder betalt en rentepris for vår oljeøkonomi. En del av prisen må vel tilskrives Europas laveste arbeidsledighet også, selv om få er villig til å innrømme det.