Euro mot terrorisme

Penger virker trolig mer effektivt i kampen mot terrorisme enn bomber.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GEORGE W. BUSH har varslet opptrapping i krigen mot terrorisme til andre land enn Afghanistan. Den raske seieren over Taliban-regimet har gitt ham blod på tann. Nå vil han rykke terroristondet opp med rota. Den tidligere Texas-guvernøren har usvikelig tro på kuler og krutt som middel i denne kampen. Andre tenkende mennesker innvender at krig bare avler mer terrorisme. Om Al-Qaida fjernes fra jordens overflate, kan vi være ganske sikre på at terroristorganisasjonens rotsystem er intakt. Uansett hvor mange bomber Bush slipper, vil denne eller andre terroristorganisasjoner igjen vokse fram så lenge vekstvilkårene er til stede. I en verden hvor rikdom og fattigdom er svært ujevnt fordelt, og hvor reelt demokrati i mange land er totalt fraværende, vil det alltid være grobunn for terrorisme. Skattebetalerne i de vestlige landene vil neppe være villige til å betale verken penger eller egen frihet for en militærstrategi som i beste fall gir en illusjon om trygghet.

I DET MINSTE bør strategene ha to tanker i hodet samtidig. Journalisten og forfatteren Anatol Lieven har det. I en artikkel i Financial Times streker han opp en alternativ strategi for EU-landene. Start kampen i nærområdene, og bruk penger, ikke bomber, er Lievens oppskrift. Den største trusselen mot EU-landene ligger nemlig i at mennesker på den andre siden av Middelhavet bokstavelig talt lever i en annen verden. Levestandarden i de nordafrikanske landene er skrikende lav målt mot EU-borgernes. Gjennomsnittsinntekten for innbyggerne i Tunis, Libya og Algerie er 10000- 15000 kroner i året. Det forklarer mer enn noe annet den massive illegale innvandringen sørfra til Spania, Frankrike og Italia. Festningsverkene som bygges rundt Schengen-området, kan bare begrense innvandringen, ikke forhindre den.

SELV IKKE EN LIBERAL innvandringspolitikk ville fjerne den trusselen som ligger i de store levekårsforskjellene. Innvandrere som har etablert seg i EU-landene, har god grunn til å føle seg fremmedgjort. Det er blant dem arbeidsledigheten er høyest. Og de jobbene de har utsikter til å få, er gjerne slike som europeere selv ikke ønsker. Innvandrerne vil derfor utgjøre et proletariat i sitt nye hjemland.

TERRORANSLAGENE mot USA 11. september har også gjort livet vanskeligere for innvandrere med annen hudfarge og religion. Skepsisen og fiendtligheten mot disse gruppene har økt i alle land. Holdninger som var betraktet som høyreekstreme før angrepet på World Trade Center, er nå stuereine i brede folkepartier. Holdningene gir også næring til høyreekstreme grupper og partier. Det kan true demokratiet fra innsiden av et EU som snart skal integrere befolkningen i 25 land, av dem mange med svært korte demokratiske tradisjoner.

EU ER SELVSAGT innforstått med disse utfordringene. Allerede i november 1995 ble de 15 EU-landene og 12 naboland i middelhavsområdet enige om å samarbeide konstruktivt i et Euro- Middelhavs-partnerskap. I Barcelona-erklæringen, som er undertegnet av 27 land, er både fred og stabilitet, utvidet økonomisk samkvem og økt gjensidig forståelse mellom kulturer og folkeslag sentrale mål. Men da EUs utenrikskommissær Chris Patten i januar i fjor oppsummerte framdriften i dette arbeidet, konstaterte han at mer var ugjort enn gjort.

Konfliktene i Midtøsten har bidratt til å vanskeliggjøre og forsinke arbeidet, men burde ikke være noen unnskyldning for ikke å få opp farten med å yte konstruktiv hjelp til selvhjelp. Marshall-hjelpen hjalp europeiske land opp fra ruinene etter andre verdenskrig. Men den var samtidig en investering fra amerikansk side mot at kommunismen skulle få fotfeste i europeiske land. EU-strateger er nok ikke blinde for parallellen til vår tids trusler.

UANSETT HAR EUROPA en historisk gjeld å betale. Både Frankrike og Italia var store kolonimakter på det afrikanske kontinentet, og sårene sitter dypt i landene som ble utbyttet. Dette er sterkest kommet til uttrykk i Algerie, hvor den mest reaksjonære islamismen er utbredt. Det beste botemiddelet mot hat er omsorg. Den kan best vises ved raus bistand og samhandel, slik at festningsmurer, overvåking og politistatsmetoder blir erstattet av et reelt partnerskap.

Globaliseringen bryter sakte, men sikkert ned grensene for kapital og varer. Foreløpig har det skjedd på de vestlige landenes premisser. De beskytter sine landbruksinteresser, og stenger for fri flyt av arbeidskraft fra den tredje verden. Det er en ny form for undertrykkelse. De fattige landene får ikke utnyttet det vi kaller komparative fortrinn, som nettopp er landbruksprodukter og arbeidskraft.

Men flyten av informasjon er fri. Nå strømmer tv-bildene fra hverdagslivet i den rike delen av verden ned til de lave hytter over hele kloden. Vesten pranger med sin rikdom. Det opprører formodentlig alle som ikke tar del i rikdommen. Slik sett vil det være bedre å få fortgang i arbeidet med en mer rettferdig verdensorden enn å forskanse seg i påvente av opprøret.