Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Euroen - svak ute, sterk hjemme

Mange har lenge reagert på den svake eurokursen, men dette er et skinnproblem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

1. januar 2002 får 12 land i Europa nye sedler og mynter. Euro blir en håndfast realitet ved kassaapparatene.

Det mest fremtredende trekk ved euroen hittil er den svake kursen i forhold til amerikanske dollar. Da den økonomiske og monetære unionen (ØMU) ble dannet i januar 1999, måtte man betale 1,16 dollar for en euro, nå koster den drøye 90 cent. Mange har reagert på den svake eurokursen, men dette er et skinnproblem. Små økonomier blir ofte sterkt påvirket av valutasvingninger. Store økonomier, som USA eller eurosonen, er i større grad selvforsynte med varer og kapital, og valutauro er derfor mindre viktig.

Beskytte

Siden tidlig på 1970-tallet har de europeiske landene forsøkt å beskytte seg mot en ustabil dollar ved å la sine valutaer svinge i takt i forhold til dollaren, men noen ble presset ned, mens andre var sterke. Dette gjorde det økonomiske samarbeidet mellom EF/EU-landene vanskeligere. Særlig kom styringen av den felles landbrukspolitikken opp i problemer. Slik sett har ØMU oppfylt sin hensikt. De interne konsekvensene av svingninger i forhold til dollaren er minimert. Bare noe over ti prosent av BNP i eurosonen er knyttet til handel. Området er i stor grad selvforsynt. Den felles pengepolitikken innad er mye viktigere enn kursutviklingen overfor dollar.

Hva slags «innenrikspolitikk» har Den europeiske sentralbanken (ECB) ført? Mandatet er at banken skal holde prisveksten under 2 prosent. Dette er et såkalt asymmetrisk mål til forskjell fra hva man har i f.eks. Sverige, Storbritannia og Norge, hvor man er like redd for prisfall som for prisstigning. I USA styrer den mektige Federal Reserve etter et bredere formulert mål. Banken skal prioritere både full sysselsetting og stabil pengeverdi. Også i praktisk politikk er det forskjell på disse sentralbankene.

Avtrekkeren

«The Fed» er lett på avtrekkeren. Renta går opp og ned i raskt tempo. Hele ti ganger har banken kuttet i styringsrentene i år. ECB har vært gjerrig med rentekuttene. Dette skyldes for det første at aksjemarkedet med sin høye puls og raske endringstakt ikke er like viktig i Europa som i USA. Amerikanere sparer mer i fond og aksjer, og går kursene på Wall Street ned, har det en sterkere og mer umiddelbar effekt på amerikansk etterspørsel enn tilsvarende fall har i f.eks. Tyskland og Frankrike. For det andre er ECB en ny institusjon som forsøker å bygge opp et troverdig rykte innenfor en uklar styringsstruktur. Eurolandene har en felles pengepolitikk, men i beste fall bare en delvis koordinert finanspolitikk. Med «stabilitetspakten» har eurolandene lagt begrensninger på statenes økonomiske politikk for å støtte opp om den felles pengepolitikken. Det viktigste punktet er kravet om at underskuddet på statsbudsjettene ikke kan overstige 3 prosent av BNP. Dette legger bånd på de av Europas regjeringer som ellers kanskje kunne tenke seg å følge Bushs amerikanske eksempel med en ekspansiv politikk mot nedgangstidene.

Misforhold

I EU er det dermed et misforhold mellom makt og ansvar i den makroøkonomiske politikken. Sentralbanken har makt, mens de enkelte lands regjeringer er bundet, men har mye ansvar. Nå som de økonomiske piler peker nedover, blir misforholdet særlig presserende. Stadig oftere klager finans- og statsministrer over at ECB er for tilbakeholden med å sette ned sine styringsrenter. Problemet er at dette fort virker mot sin hensikt. ECB er i tråd med moderne sentralbankideologi svært opptatt av sin troverdighet, og bankens ledelse er derfor livredd for å bli oppfattet som svak i forhold til politisk press.

Idet vi nærmer oss en fullverdig pengeunion står ECB og EU derfor overfor ett innbilt og ett reelt problem. Den svake euroen går nok på prestisjen løs, men i et pragmatisk perspektiv er det bedre å møte nedgangstider med en undervurdert euro enn en overvurdert dollar slik USA gjør. Det reelle problemet er bindingene på finans- og pengepolitikken. Stabilitetspakten og det asymmetriske inflasjonsmålet er godværsordninger det kan bli vanskeligere å leve med når det brygger opp til økonomisk uvær.

Hele Norges coronakart