Europa og krigen i Sudan

Det er muligheten til å få hendene på Sudans enorme naturrikdommer som er Europas og EUs motiv når de ønsker betingelsesløs våpenhvile i Sudan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For noen uker tilbake gikk det et bud fra Den europeiske unions ambassadører i Nairobi til Den sudanske frigjøringsbevegelsen, SPLM. EU ville ha et møte snarest mulig med SPLMs ledelse, og noen dager seinere fant møtet sted. Representantene for frigjøringsbevegelsen opplevde møtet som eksepsjonelt ubehagelig helt fra starten av. Den felleseuropeiske tone var hard og bydende, og EUs talsmenn var usedvanlig harde i sin kritiske omtale av SPLMs politikk og krigføring. Det ble knapt sagt et ord fra EUs side om krigens historiske og politiske årsaker. Intet om apartheidregimet i Khartoum, intet om de over to millioner mennesker som er drept i krigen, intet om de over fire millioner som er fordrevet fra sine hjem og lever som internflyktninger et eller annet sted i Sudan, mange av dem i rene konsentrasjonsleire. Uttrykket folkemord, som er den eneste politisk og moralsk adekvate beskrivelse for hva som har skjedd i Sudan i den lange perioden fra uavhengigheten i 1956 og til i dag, synes fraværende i EU-diplomatenes forestillingsverden.

Kravet fra EUs representanter på møtet i Nairobi var derfor enkelt. Frigjøringsbevegelsens soldater skulle legge ned sine våpen, og en våpenhvile med øyeblikkelig virkning ble krevd undertegnet, for dette var en nødvendig forutsetning for en annen handling som EU ønsket snarest å gjennomføre. Man ville normalisere de politiske, diplomatiske og økonomiske forbindelser til Khartoum-regimet. Svaret fra SPLMs ledelse var tydelig. De ønsket også en våpenhvile, men bare som en del av en politisk pakkeløsning der krigens historiske og politiske årsaker blir tatt hensyn til og lagt inn i en fredsavtale, slik at vi kan tale om en rettferdig fred. Ellers var meldingen tilbake til EU at SPLM tok til orientering EUs ønske om normalisering av forholdet til Khartoum. Det var noe SPLM ikke ønsket, men heller ikke kunne gjøre noe med, om EU bestemte seg for normalisering.

Der står saken i dag, men hva er Europas motiv for et sterkt ønske om normalisering av alle forbindelser til regimet i Khartoum? Det finnes et enkelt svar, Sør-Sudans enorme naturrikdommer. Mange i Europa har gjennom mer enn hundre år visst at Sør-Sudan er rikt på god jord, at det er mye vann i store elver og sjøer som igjen har en rik fiskebestand, at det er betydelige skogsområder og at fjell og jord skjuler betydelige mineralrikdommer. Det som er nytt de siste fem til ti årene, er at Sør-Sudan og grenseområdene mellom nord og sør har meget store oljeforekomster og sannsynligvis også store gassforekomster. Om alle disse rikdommene kunne utnyttes på en måte som kom Sudans befolkning til gode, samtidig som man viste rimelige miljøhensyn, så kunne Sudans mange folkegrupper, av hvis befolkning mer enn 80 prosent i dag lever i en dyp og nedverdigende fattigdom, rive seg løs fra fattigdommens jerngrep, og Sudan, som i flateinnhold er Afrikas største stat, kunne bli en av kontinentets ledende stater når det gjelder vekst og utvikling.

Det er dette ressursperspektivet, muligheten for å få hendene på Sudans enorme rikdommer, ikke det humanitære motiv, som er Europas og EUs interesse og motiv når de ønsker betingelsesløs våpenhvile i Sudan. Når alt dette blir så framtredende i EUs politikk overfor Sudan, så skyldes det at kampen om Sudans olje med europeiske selskaper som frontspillere allerede har vært i gang i flere år. Men det skyldes også at Europa er en hard og farlig konkurrent i kampen om Sudans ressurser. Den hardeste av dem alle er Folkerepublikken Kina, som er storinvestor i Sudans oljeindustri, og som samtidig er storleverandør av våpen til krigen og våpenteknologi til den nye våpenindustrien som regimet bygger opp like utenfor hovedstaden Khartoum. I den samme kampen finner vi også det kanadiske Talisman, som de siste 6- 8 årene har vært Khartoum-regimets helt spesielle løpegutt, og som har hatt fortjeneste deretter.

Men Europa har flere og sterke aktører blant sine oljeselskaper, og andre flernasjonale selskaper er på plass som faktiske medspillere i Sudans blodige krig. Det gjelder det østerrikske statsoljeselskapet OMV og det private svenske Lundin Oil, med den kjente politiker og fredsmekler m.m. Carl Bildt som framskutt styremedlem. De to selskapene har i fellesskap sikret meget sentrale konsesjoner i landområder der krigen raser. De har funnet, etter det man vet, store forekomster av olje, og de er nå i gang med produksjon. Det europeiske konsortiet Total/Elf/Fina er tildelt et landområde på 120000 kvadratkilometer som strekker seg fra midt i Sudan og nesten ned til grensen mot Kenya. Dette området sies å ha meget store oljeforekomster. Regimet i Khartoum setter nå store militære styrker inn for å rydde det samme landområdet for all motstand, det vil si at de fordriver med brutal makt menneskene fra sine hjem og sin jord for å bane vei for de europeiske selskaper.

Storbritannia er med både direkte og indirekte. Det britiske BP har store aksjeposter i det kinesiske statsoljeselskapet som har bygget oljeledningen til havnebyen Port Sudan, og som driver stor oljeproduksjon i Sudan. Det kjente britiske selskapet Rolls-Royce har levert dieselmotorene til pumpeanleggene langs oljeledningene, og britiske Weir Pumps de store pumpene som raskt får oljen fram til utskiping. Norge har heller ikke rene fingre. Skagenfondet har en betydelig aksjepost i svenske Lundin Oil, og det statlige oljefond har sikret seg ekstra godt. Det har kjøpt aksjer i kanadiske Talisman på et tidspunkt da oljefondets ansvarlige måtte vite at Talisman var frontoperatør for regimet i Khartoum på Sudans oljefelter. Oljefondet sies også å ha store aksjeposter i Total/Elf/Fina. Så lille rike Norge er med i Sudans blodmarker. Samtidig har Norge sammen med Italia formannsplassen i den internasjonale støttegruppen for fredsforhandlingene.

Selskapene produserer daglig til sammen mer enn 150000 fat olje. Fortjenesten for regimet i Khartoum er mellom en og to millioner dollar om dagen. Krigen koster regimet vel en mill. dollar eller ca. 10 mill. kr daglig, eller ca. fire milliarder kr i året, men det har man nå råd til med de europeiske og andre flernasjonale støttespillerne. Det er dokumentert og sett av flere, også organisasjonen Christian Aid i Storbritannia, at oljeselskapene ikke bare produserer olje. De bygger flyplasser, veier og broer som dag og natt brukes av Khartoums militære styrker i kampen mot frigjøringsbevegelsen.

Våpenhandlerne må også nevnes. I tillegg til Kina, som er den største leverandøren, finner man Russland, Ukraina og Hviterussland som noen av de ivrigste. Irak har en meget spesiell rolle. Det er noen ganger mellommann for våpenhandlerne, og det har selv levert både store mengder våpen og våpenteknologi, slik at regimet i Khartoum snart har en meget betydelig egenproduksjon av våpen i gang. I mengden av våpenteknologi som er overført fra Irak til Sudan er det grunn til å frykte at vi også finner teknologi for produksjon av kjemiske våpen.

Det er et uhyggelig bilde som tegner seg av krigen i Sudan og kampen om landets enorme naturressurser. Europas rolle er i ferd med å bli meget skitten, for Europas økonomiske maktapparat stiller nå stadig sterkere opp bak et regime i Khartoum som ikke er noe annet enn et diktatorisk, militært og fundamentalistisk undertrykkelsesregime. Dette er bakgrunnen for over 60 europeiske frivillige organisasjoner med menneskeverd, menneskeretter og solidaritet som felles kjennemerker som nå gjennomfører en voksende internasjonal kampanje for å vekke Europas og den øvrige verdens samvittighet når det gjelder folkemordet i Sudan og råskapen som nå brukes i kampen om landets ressurser.