- Europa undervurderer 11.9

- Vi i Europa undervurderer både den umiddelbare og den langsiktige virkningen i amerikansk politikk av terrorangrepene 11. september, sier historikeren og USA-spesialisten Geir Lundestad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DET «SIVILE»

er Geir Lundestad direktør ved Nobelinstituttet i Oslo. På fredag står han i bakgrunnen når Nobelkomiteens nye leder, Ole Danbolt Mjøs, offentliggjør årets vinner av Nobels fredspris. Men det er som historiker Lundestad i høst på Oxford University Press har gitt ut den første historieboka som gir en samlet framstilling av forholdet mellom Vest-Europa og USA siden 1945 og fram til i dag.

- Vi har heller ikke skjønt hvor varige virkninger Vietnamkrigen hadde. De amerikanske militære følte seg sveket av politikerne, og ville ikke bli det igjen. Derfor var de svært reserverte mot å stille opp. Og når det skulle skje, skulle det være med overveldende styrke, slik Colin Powell formulerte det. Den 11. september fjernet disse begrensningene. Etter terrorangrepene ble det mulig å ta tap.

LUNDESTADS HISTORIEVERK

har en konklusjon som kan virke foruroligende på mange:Europa og USA vil fjerne seg gradvis mer og mer fra hverandre. Men jeg tror ikke at NATO vil bli lagt ned. Amerikanerne vet at alliansen er det fineste instrumentet de har til å øve innflytelse i Europa.

- Hva er årsakene til at avstanden øker?

- Jeg lister opp åtte punkter i boka: Den kalde krigen er over, alenegangen står sterkere i USA, EU blir gradvis sterkere, og konfliktene rundt innsats utenfor NATO-området blir hyppigere. Det er vanskelig å omdefinere lederskap og byrdefordeling, nye dragkamper om økonomiske spørsmål vil oppstå sammen med kulturelle konflikter. De demografiske endringene i USA svekker forbindelsene til Europa mens de styrkes i forhold til Latin-Amerika og Asia, sier han og føyer til:

- AMERIKANERNE

ser på seg selv som enestående. USA skal være den skinnende byen på høyden. Dette er selve USAs eksistensberettigelse. Da USA var svakt, førte dette til isolasjonisme. Nå som USA er overlegent og sterkt, fører det til alenegang.

Geir Lundestad har forsket mest på forholdet mellom Europa og USA i tiåret etter 1945. Ut fra denne forskningen formulerte han begrepet «Invitasjons-imperiet» om USAs suverene maktposisjon etter krigen.

- Det oppsiktsvekkende er at de europeiske landene formulerte sine invitasjoner til USA på nytt da den kalde krigen var over.

«INVITASJONS-IMPERIET»

er et samlebegrep for tiltrekningskraften ved USAs militære styrke på den ene siden for land som føler behov for vern under atomparaplyen, og USAs «myke makt» på den andre siden. Den myke makta består blant mye annet av de demokratiske ideenes tiltrekningskraft kombinert med pop- og forbrukerkulturens skarpe kontrast til levemåten i undertrykkende diktaturer og i fattige land.

- Amerikanerne likte godt invitasjons-elementet i begrepet, men mislikte beskrivelsen som et «imperium». I dag trekker høyresida fram imperieambisjonene med stolthet. Hermetegnene som jeg benyttet, er blitt helt borte.

- Hvor plasserer du president George Bush og hans regjering i denne sammenhengen?

- Bush-regjeringen er den mest nasjonalistiske og konservative administrasjonen i USA siden 1945. Hans rådgivere er ikke konservative, men revolusjonære. De ser på Midtøsten som et tabula rasa der de kan sette inn det de selv vil. Og få det til. Nå viser det seg at verden ikke er svart og hvit, men faktisk ganske grå.

- Er årets hovedforsamling i FN et signal om at Bush-regjeringen er i ferd med å endre syn på Irak og amerikansk alenegang?

- NOEN TRODDE

at dette var en full retrett, men det viste seg at det går sakte å komme fram til nye konklusjoner. Fortsatt vil Bush-regjeringen ha i pose og sekk. De vil ha hjelp fra andre land, men uten verken å forandre hovedtrekkene i sin egen politikk, eller gi fra seg noe av styringen.

- Presidenten møtte både Gerhard Schröder og Jacques Chirac i New York. Etter begge samtalene forsikret deltakerne at motsetningene ikke var så sterke likevel.

- Det vi ser er et visst behov for å glatte over, sier Lundestad.

- Jeg tror forholdet mellom USA og Europa i framtida vil arte seg som et kontrollert rivaliseringsforhold.

- Hva betyr dette for Norge?

- Trekanten som alle i Utenriksdepartementet snakker om, dannes av USA, EU og Russland. Men sidene i den trekanten er jo ikke like lange. Utviklingen vil trolig ta så lang tid at før det blir aktuelt for Norge å velge side, vil vi allerede være blitt medlemmer av EU. Problemet er med andre ord ikke akutt. Vi slapp egentlig ganske godt fra det i forhold til krigen i Irak. Vi protesterte tydelig, men ikke sånn at vi ble uvenner med amerikanerne.

Lundestad sier at han har plassert seg omtrent midt i Atlanterhavet for å kunne se til begge sider under arbeidet med boka. Hans ekspertise er på Amerika og han har søkt hjelp for å kunne arbeide alvorlig med fransk politikk.

- HER I NORGE

har vi aldri skjønt Frankrike. Ved nærmere gransking er det franske prosjektet frapperende likt det norske. Den franske linjen har også alltid vært at de ønsker at amerikanske styrker skal stå i Europa, bare ikke i Frankrike. De Gaulle ville ha styrkene der, og ligge under den amerikanske atomparaplyen, samtidig som han holdt en viss avstand til USA. Men under den kalde krigen falt Frankrike alltid ned på den rette siden. President Frangois Mitterrand dro til Den tyske Forbundsdagen for å snakke varmt for utplassering av amerikanske mellomdistanse atomraketter i Europa. Det er nytt at Frankrike danner en front mot USA sammen med Russland og Kina og delvis Tyskland. Her trer det fram noe nytt også i Tysklands rolle. Tyskland er det landet som har vært mest avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Men etter at jernteppet falt, har Tyskland fått en helt annen handlefrihet.

Og så tar Lundestad all verdens forbehold om sine framtidsvyer. Hans fagfelt er fortida. Likevel kan han ikke motstå å svare på spørsmålet om presidentvalget i USA neste år:

- Jeg tror Bush blir gjenvalgt, men han er sårbar, særlig i forhold til økonomien. I løpet av Bill Clintons to perioder ble det skapt 18- 19 millioner arbeidsplasser i USA. Under Bush er det forsvunnet 3 millioner.

11. SEPTEMBER 2001: En American Airlines Boeing 767 - som var på vei fra Boston til Los Angeles var det første flyet som ble styrtet inn i World Trade Center. Det andre flyet, også det en Boeing 767, fra United Airlines, krasjet inn i det andre tårnet.
HISTORIKER og USA-EKSPERT:</B> Geir Lundestad.