Europas beste Askeladd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DU ER DEN NYE ASKELADDEN! Du mangler bare prinsessa, for halve kongeriket har du!!» Årets norske folkehelt fniser under nettmøte med sine jentefans, men lar seg aldri målbinde. Hvordan kan jeg treffe deg? «Det er bare å rive tak i meg på gata!» Vil du gifte deg med meg? «Bryllup er overvurdert.» Jeg finner deg ikke på Facebook! «Let etter et bilde av en ku.»

Alexander er en skøyer. På den underfundige, selvironiske, lett flåsete måten vi nordmenn liker. Han er storøyd begeistret, nesten overgitt over alt som skjer med og rundt ham. Han er båret fram på en magisk bølge av hell og lykke. Med keitete kroppsspråk og lattermildt smil tar han imot bursdagssangen på sin 23-årsdag i den norske Moskva-ambassadens praktfulle festsal. Iført joggesko, dongeri, T-skjorte og ufiks vindjakke. Slike helter vil gamle Norge ha. Denne gutten er som oss. Eller slik vi vil være: folkelig og naturlig til Dovre faller.

Rybak har usedvanlige ferdigheter, med det som beveger oss, er spellemannssjarmen: smilet, søtheten, humøret og energien. Gutten viser følelser og vekker følelser. Og da nekter vi å bryte fortryllelsen med kritiske innvendinger. Er «Fairytale» egentlig en temmelig platt melodi? Burde teksten vært kvalitetskontrollert av en engelsklærer? Synger Alex som en Junior-GP-deltaker? Nok. Stopp! Dette er ondsinnede rykter satt ut av utenlandske kynikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NORSKERE ENN NORSK. Norges representant i Europas største TV-show er nasjonens norskeste innvandrer. Nærmest overintegrert. Rybak spiller fiolin som en hardingfele, synger noe som likner en folketone, har med seg to Synnøve Solbakken-figurer på kor og tre akrobatiske hallingdansere som blir stoppet av folk på gata som sier de føler seg norske når de opptrer. Selv med et bunadsfritt modernisert uttrykk, kan totaleffekten sammenliknes med et barnetog på en solfylt 17. mai eller et Northug-rykk mot slutten av OL-stafetten: «Kjempetøft med fele og dans! Dette varmer mangt et nasjonalromantisk hjerte!» En usannsynlig bedrift av en gutt fra Minsk i Hviterussland. Men kanskje lå det i kortene: Å komme hit med et allerede fullt ut norsklingende etternavn og det uskyldsbedårende ansiktet til en Ivo Caprino-dukke.

NåtidAs vanlige askeladd er en person som gjør uventet og eventyrlig karriere. Rybaks suksess består i å være askeladden, legemliggjøre eventyrhelten fra topp til tå, fra A til Å, inkludert selvforståelsen. Som han sier i et utenlandsk intervju: «I’ve always loved being the underdog, suprising everyone by what I’m doing.» Rybak er en skolert fiolinist som elsker å fuske i andre fag - som sanger, entertainer, låtskriver og skuespiller. En klassisist som spiller pop, rock, jazz og folk, som samarbeider med Steven Ackles, Bettan og Knudsen & Ludvigsen. En vinner av Anders Jahres kulturpris som foretrekker å konkurrere i Idol, Kjempesjansen og MGP. Rybak nedtoner selv sine faglige kvalifikasjoner, og spiller på almenmenneskelige egenskaper, sitt vinnende vesen, akkurat slik dilettanten Askeladden utkonkurrerer storebrødrene.

Askeladden er nysgjerring, kreativ, pragmatisk, smart og snill. Han lytter til naturen, går sine egne veier, møter mennesker med en åpenhet og foreståelse som seinere gjør dem til hjelpere. Som i eventyret, så i livet: Aleksander Rybak har selv streifet rundt med fela på ryggen, banket på fremmede husdører (i Valdres og på øyene i Giske kommune), spilt for mat og husly, og fått venner for livet. Slikt blir det norske myter av. Når NRK eller Dagbladet får være med. Når historien gjenfortelles av Dan Børge. Når Aleksander selv spøker med klisjeen: «Jeg har reist langt og lenge…»

EN SORGLØS TRUBADUR som har lykkes ved å ta livet på hælen og flyte på sjarmen. Lignende myter finnes i mange land. Men bare nordmenn har opphøyd den til nasjonalhelligdom. Som Nina Witoszek skriver i sin ferske pamflett, «Verdens beste land», har Askeladden alle dydene og alle lastene vi elsker. En elskelig latsabb og et geni forkledt som bygdetulling.

Rybak liker også å framstille seg som «folkelig og forvirret», en som har «rare ting for seg». Vi hører mindre om barnet som ble drevet til å øve to-tre-timer hver dag av strenge musikerforeldre, som siden bare har fortsatt med timer og masterclasses hos kjente fiolinpedagoger i inn- og utland. Rybak er høyskolestudent ved Baratt Due Musikkinstitutt, på vei mot bachelorgrad i utøvende fiolin. Han har vært solist med Kringkastingsorkesteret, konsertmester under symfoniprosjekter, spilt i Chicago, Spania, Russland og Polen. Et hardtarbeidende, målrettet ungt talent i en kosmopolitisk, borgerlig kunstmusikktradisjon. Hva i all verden. Gi oss heller en smårar spellemann på loffen i Nordvestlandets havgap.

Askeladden skal ikke planlegge eller kalkulere sine handlinger. Derfor er vi mindre lydhør når frittalende Rybak røper å ha brukt timesvis på å øve inn centimetersmå bevegelser på scenen, og har tilpasset sangen etter grundig research: «Jeg har prøvd å skreddersy - jeg har sett gamle Grand Prix-bidrag på YouTube, sett hva som var moderne i fjor, og hva som kunne bli moderne i år.» Slikt skal bare sleipe plateprodusenter fra Tyskland si. Derfor har fela stort sett en annen lyd: «Fairytale» oppsto da Alexander sto på en fjelltopp utenfor Ålesund og begynte å spille litt i sommerværet. Ut kom en sang så folkelig at det sto Melodi Grand Prix skrevet over hele himmelen.

SÅ KJÆRE NASJON! Lykke til foran skjermen i kveld. Og skulle - Gud forby! - seieren glippe, vet vi på forhånd hvem vi kan skylde på. Stemmetaktiske, fellespatriotiske østeuropeere eller glamourfikserte utenlandske TV-produsenter som ikke greier å fange den ekte norske naturmagien.