Europas framtid

En travel lørdags ettermiddag i desember 2003 eksploderer det bomber samtidig i Regent Street, på Kurfürstendam og på Champs-Élysées. Hundrevis av handlende dør, tusener skades. En terroristgruppe med base utenfor EU står bak. Bombene danner opptakten til en krig om knappe naturressurser, med titusener av døde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er verken hentet fra Nostradamus' spådommer eller fra dommedagsprofeter som venter verdens snarlige undergang. Det er én av fem modeller av Europa i 2010, utarbeidet av en ekspertgruppe i EU. Rapporten offentliggjøres først 20. august, men er omtalt i siste nummer av Der Spiegel.

  • Et annet scenario går ut på at et radikalt offentlig innstramningsprogram fører til skjerpede motsetninger mellom fattige og rike. I 2002 gjør halve Europa opprør, mobben strømmer ut på gatene, i Essen blir en firmadirektør lynsjet av sine medarbeidere, fordi han har varslet oppsigelser. Opprøret fører imidlertid til at pensjonistene i 2006 opplever sine drømmer fra 1968 gå i oppfyllelse: Skatte- og sosialsystemet bygges om. Finanstransaksjoner, miljøskadelige foretak og energisløsing beskattes hardt, mens inntektskatten nesten forsvinner. Alle borgere i Europa har rett til lønn for arbeid for samfunnsgagnlig virksomhet.
  • To andre modeller tar også utgangspunkt i en økende misnøye med det politiske systemet og en viltvoksende markedsøkonomi: Etter en turbulent periode oppstår andre, desentraliserte demokratimodeller, næringsliv blir dels preget av samarbeid, dels bygd opp av små, selvstendige enheter. EU selv er redusert til en skygge, med mafia-grupper som det eneste element der integreringsprosessen holder stand. Den femte modellen ser et Europa bygd opp etter mønster fra USA, med minimumsstat, lav arbeidsløshet, takket være lave lønninger, og stor sosial ulikhet.
  • Futurologien, læren om framtida, ble ivrig dyrket i Sovjetunionen. Felles for de spådommer som kom derfra, var at de lot kommunismen triumfere, og dermed forutså en framtid som ettertrykkelig synes å ha havnet i historiens bakevje. Felles for de fem modellene som i EU tegnes opp av en kjernegruppe på 15, er at samtidsvirkeligheten ikke kan vare, uten at man dermed - med mulig unntak for USA-modellen - presser framtida inn i en klar ideologisk tvangstrøye.
  • Nå har framtidsforskningen den store fordel at man kan komme til en hvilken som helst konklusjon, framtida er per definisjon usynlig. Likevel må den springe fram av trekk og tendenser som allerede finnes. Ved å avsløre disse, kan futurologien hindre at framtida blir som forutsagt.
  • Framtidsforskningens misjon er ikke å være sannspådd. Det er omvendt. Den skal i beste fall forhindre bestemte utviklinger, ved å åpenbare dem, slik at de kan endres i tide. Hvis den da ikke, som den sovjetiske futurologien, avslører ideologisk forblindelse i nåtida, men insisterer på å drømme, framfor å åpne øynene. Det EUs forskergruppe har gløttet på øynene for, er et voksende folkelig ønske om reell medbestemmelse og reelle økonomiske rettigheter. Menneskene vil tas på alvor som myndige, selvstendige vesener.
  • «Han så der demret soltid for Europa;/ en ny befrielse, en foss, et veld/ av ny historie hvor målet kaltes/for Menneskehetens Møte med Seg Selv», heter det i Jens Bjørneboes dikt til Hans Jæger. Og til tross for at ingen modeller ser overgangen til «den lysende framtid» som videre behagelig, eller framtida selv uten mørke skyer, synes det som om visjonene blant EUs futurologer ligger nærmere anarkismen enn kommunismen. Tre av deres fem scenarier preges av tvil på at en velutdannet befolkning i lengden slår seg til ro med en medbestemmelse som ytrer seg ved å putte stemmesedler i en urne hvert fjerde år, eller med en sosial virkelighet der den enkelte er prisgitt finansverdenens behov.
  • La oss så håpe at dette er temaer som rapporten kan føre inn i den politiske debatten. Manglende medlemsskap i EU fritar ikke for den. Hvis politikerforakten skal bremses, må politikerne selv våge å bringe temaer til torgs som bærer ut over én stortingsperiode. Gjør de ikke det, kan de dystreste av EUs visjoner bli virkelighet også hos oss.