Europas Irak

Vi orker ikke mer Irak, Afghanistan er snart glemt, og Kosovo har ingen hørt om på lenge. Men i Kosovo går det mot D-dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER VARMT i Kosovo og Serbia i juli, men det er ikke varmen som nå dominerer nervøse avisførstesider fra Beograd til Pristina. Det går mot avgjørelse av eiendomsretten til Kosovo, og Kofi Annan har sendt nordmannen Kai Eide i skytteltrafikk for å berede grunnen for forhandlinger om FN-protektoratets framtid. På Balkan vet folk å være nervøse for den slags. I seks år har massivt internasjonalt nærvær holdt krutt-tønna Kosovo i sjakk, med FN som administrator og NATO som politikorps. Men Kosovo er i limbo inntil provinsens status avklares. Provinsen er verken styrt av, eller uavhengig fra, Serbia. Så etter at Kai Eides FN-oppdrag er fullført, ventes det et startskudd for forhandlinger om Kosovos framtid til høsten.

DA DEN MULTIETNISKE og religiøse arven fra Det osmanske riket på Balkan revnet tidlig på 90-tallet, prøvde det internasjonale samfunnet å lappe bitene sammen. Det gikk inflasjon i ord som «multietnisk» og «sameksistens». Men forgjeves. Resultatet ble et Kroatia for kroater, et Serbia for serbere og et Bosnia delt opp i selvstyrte biter for kroater, serbere og muslimske bosniere. I Kosovo har det internasjonale samfunnet likevel holdt oppe drømmen om sameksistens mellom den albanske majoritetsbefolkningen og enklaver med serbere. På bakken i Kosovo er det imidlertid fortsatt liten multietnisitet å spore. Den osmanske arven har vist seg uopprettelig også i Kosovo. Fiendebildene er sementerte, og provinsen er renset for sameksistens. Kosovo er havnet der nok et gammelt osmansk lappeteppe er i ferd med å havne: Irak. Kosovo er både mindre og annerledes enn Irak, men sentrifugalkreftene som driver folkegrupper mot hverandre, er de samme. Begge steder yngler hatet fordi folkegruppenes ambisjoner for egen framtid er like uforenelige som de er uavklarte. I Irak er situasjonen ute av kontroll. I Kosovo er det internasjonal kontroll, men bare på overflaten.

KOSOVOALBANERNE vil ha betingelsesløs uavhengighet. Serbia godtar et selvstyrt Kosovo, men vil for enhver pris unngå full uavhengighet. Den viktigste bakgrunnen er de om lag 100 000 serberne som fortsatt lever i Kosovo. Frykten for rent albansk styre er stor. Mange serbere i Kosovo har gitt opp. Eiendom er solgt og flyttelass sendt til Serbia, og på tross av store tilbakevendingsprogram er det få serbiske flyktninger som vender tilbake. UNHCR anslår at bare 6000 av et sted mellom 60 000 og 230 000 serbiske flyktninger har flyttet tilbake til sine hjem i Kosovo. Et dilemma for det internasjonale samfunnet er at enklavene med serbere ikke utgjør et sammenhengende område. En løsning der serbere gis selvstyre som i Bosnia, er derfor ikke praktisk gjennomførbart. Resultatet er vedvarende internasjonal tilstedeværelse for å beskytte en minoritet som majoritetsbefolkningen fortsetter å hate, og behovet for beskyttelse av minoritetene i Kosovo er etter seks år med NATO ikke det minste redusert. Likevel haster det med en avklaring av provinsens status. Området befolkes av en stor majoritet albanere, og uten avklaring er faren etter hvert overhengende for radikalisering og opprør mot FN og NATO. For bare to uker siden ble for eksempel FN-utsending Kai Eide evakuert da to bomber gikk av i Pristina, rettet mot det internasjonale nærværet i byen.

OGSÅ I SERBIA er det fare for radikalisering. Om et knapt år er det en folkeavstemning i Montenegro som kan ende med rendyrket selvstendighet og Montenegros uttreden fra den jugoslaviske føderasjonen. Det vil i så fall være nok et slag for serbiske nasjonalister. I tillegg er serbernes utsikter til snarlig EU-medlemskap spolert i etterkant av Frankrike og Nederlands nei til ny EU-grunnlov. Det betyr igjen at den kanskje viktigste gulrota for å holde de serbiske nasjonalistene i sjakk er borte.

Derfor er oppmerksomheten og nervøsiteten på Balkan ekstra stor i kjølvannet av spesialutsending Kai Eides jobb for Kofi Annan. Mange på Balkan kommer til å tape uansett utfallet av forhandlingene om Kosovos framtid, og faren for at helvete igjen bryter løs i Europas Irak, er reell. Men farene ved et Kosovo i vedvarende limbo er likevel størst.