Europas rævdilter?

Få ting har de siste åra vært så latterliggjort som et politisk luftslott som ØMU, EUs økonomiske og monetære union. Men fra 1. januar er den viktigste byggeklossen i det europeiske unionsprosjektet en realitet. Og kansler Kohl vil være Europas keiser, i hvert fall hvis han også vinner høstens tyske valg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historien om EUs økonomiske union er en lidelseshistorie så lang at den på mange måter hadde fortjent en lykkelig slutt. Men til tross for at ØMU blir en realitet, og at EUs finansministrer skal bestemme de ulike lands vekslingskurs til euroen allerede i mai, så er historien om pengeunionen langt fra garantert en lykkelig slutt. Kanskje ei heller en lykkelig fødsel.

Den tyske sentralbanken stritter stadig imot å gi opp D-marken. Det er denne sentralbankens uavhengighet som har bidratt til å gjøre marken og tysk økonomi til en ubetinget suksess i etterkrigstida. Blant mange økonomer er skepsisen stor. For den økonomiske unionen dreier seg mer om å realisere en politisk drøm om en europeisk union, enn å forholde seg til tunge økonomiske realiteter, hevder de. Og i middelhavslandene er det ikke frykten som dominerer, men ønsket om å bli en del av det som inntil for noen år siden var det tyske økonomiske vidunder - tider de håper vil komme tilbake.

  • Men også andre stritter imot. Storbritannia vil ikke gi opp pundet, og blir ikke med i pengeunionen neste år. Det samme gjelder Sverige og Danmark som heller ikke vil være med av politiske grunner. Men det gjelder også Hellas, som ikke får bli med på grunn av de strenge kriteriene. Dumt for reiselystne nordmenn, forresten, siden de fire landene kanskje er de land i verden nordmenn besøker mest, slik at mange av oss fortsatt må bale med kroner, pund og drakmer.
  • For dem som blir med, har hindrene vært mange. Det er bare en liten oppkonjunktur i fjor høst som gjør at de aller fleste EU-land nå oppfyller kriteriene for ØMU. Selv i sommer så det ut som om EUs motor, Tyskland, ikke ville greie kriteriet om at budsjettunderskuddet ikke skal være mer enn tre prosent av statsbudsjettet. Kohls regjering ble knepet i såkalt kreativ bokføring, de fusket med datoer, til allmenn europeisk latter.
  • Gjennomføringen av ØMU er enda et eksempel på generaler som går langt foran sine soldater. Sammen med EUs beslutning om utvidelse østover vil gjennomføringen av ØMU være kronen på keiser Kohls verk. Med konkurranse fra Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin - hver til sin tid - vil han stå fram som den store europeiske etterkrigspolitiker. Men han står i stor fare for at glorien ikke vil vare evig. For både beslutningen om utvidelse og pengeunion er gjort uten at det er noen grunnleggende enighet om omfanget av integrasjonen blant vanlige folk i unionen. Derfor kan begge kongstanker falle som korthus. Men slike eventuelle tilbakeslag ligger trolig på den andre siden av århundreskiftet.
  • Og det hjelper ikke regjeringen Bondevik som ennå ikke har diskutert hvordan den skal forholde seg til ØMU. For Gro og Jagland dreide europapolitikken seg om å tilpasse seg EU så langt det var mulig innenfor de begrensninger folkets nei ga. Den norske krona skulle følge euroen. I Voksenåsen-erklæringen sier regjeringen bare det selvfølgelige at Norge ikke kan være upåvirket av at EU blir en økonomisk union. For regjeringen Bondevik - og kulturminister Lahnstein - skulle man tro det vil være en utfordring å signalisere en politikk som gjør at Norge ikke blir et rent haleheng til ØMU. Men ingen signaler har kommet, og næringslivet håper det heller ikke kommer noen. Som når det gjelder Schengen-avtalen, kan det se ut som regjeringen Bondevik vil begrense seg til å følge stortingsflertallet, og gjennomføre en politikk den egentlig er imot.
  • Og gjøre som Peer Gynt: For også han protesterte mot all verden, men var likevel med på ferden.