Europas veikryss

Opptøyene fra nordafrikanske innvandrere utenfor Paris er et historisk paradoks i Frankrike, dette veikrysset av et land som til alle tider har tatt imot innvandrere fra alle kanter og gjort dem franskere enn noen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR EN BLAR i en fransk telefonkatalog, finner en så mange spanske, portugisiske, italienske, tyske, greske, polske, russiske, armenske, libanesiske, jødiske og til og med skandinaviske og andre eksotiske navn at en utlending kan lure på om det er telefonlista i en FN-organisasjon. Ikke så for en innfødt. I hele den franske eliten, blant statsrådene, parlamentarikerne, lederne i næringslivet og i fagbevegelsen og naturligvis i alle deler av kulturlivet, finner man et hopetall av navn som ikke bærer bud om gallisk eller frankisk opprinnelse.Frankrike har i århundrer vært et kjempestort «veikryss» i Europa, som har tatt imot innvandrere fra alle kanter. I første halvdel av 1900-tallet var Frankrike Europas eneste større innvandringsland. Og de fleste ble innlemmet og ikke utstøtt.

Da JEAN-MARIE LE PEN og hans Front National tidlig på 80-tallet fikk vind i seilene med angrep mot innvandrerne, svarte ukemagasinet Le Nouvel Observateur med «De innvandrerne som truer Frankrike» over hele førstesida. Og så listet de opp anene til halve den franske eliten. De hadde ikke blitt til det de ble uten Frankrike, og Frankrike hadde ikke vært Frankrike uten dem. Fransk kultur tok opp i seg deres bidrag og de tok inn i seg fransk kultur. Frankrike har helt naturlig «knabba» det italienske kjøkkenet og gjort det verdensberømt som fransk. Franske gen-forskere må ha det moro, men alt dette er for vanlig og for gammelt til at franske flest tenker over det.Den franske og den tyske nasjonalismen regnes gjerne som motsatte arketyper. Den tyske nasjonalismen er etnisk og kulturell. Det fantes tyskere før det fantes en tysk stat. Den franske nasjonalismen er et territorielt rettighetsfellesskap. De er alle franske fordi de bor i Frankrike, lærer fransk på skolen og er like for loven.

MEN DET ER NOE som er annerledes med både Frankrike og innvandrerne i vår tid. De store gruppene av innvandrere som de siste år har gjort opprør mot det franske samfunnet, kommer hovedsakelig fra Nord-Afrika. De er muslimer, mange er sterkt religiøse og mange er tradisjonelle i sine holdninger. De møtte et Frankrike med en tusenårig katolsk og en hundreårig sekulær tradisjon. Når tradisjonsbundne muslimske fedre sender døtrene til skolen med hodetørklær, møter de katolske skolebarn og foreldre som ikke har fått lov å bruke religiøse klesplagg eller symboler siden 1905. Staten er sekulær og skolen er statlig, mens religionen er privat.Men dette er kulturell strid, som ligger oppå grunnleggende sosiale kløfter. Maghrebinerne kom til Frankrike i stort antall etter frigjøringskrigen i Algérie, og i begynnelsen nøt de godt av økonomisk vekst. Men da økonomien stagnerte på 80-tallet, falt stadig flere av innvandrerne utenfor arbeidsmarkedet. Og så endte de opp i de nitriste fattigbydelene rundt storbyene, i en ghetto, nesten avstengt fra resten av Frankrike.

RUNDT TI PROSENT av Frankrikes drøyt 60 millioner innbyggere er første eller andre generasjons innvandrere. Innvandrerne fra Algérie, Marokko og Tunisia teller nesten 1,5 millioner mennesker. I Clichy-sous-Bois, der det siste opprøret begynte, er 80 prosent muslimer og nordafrikanere. Ulikt innvandrerne fra Spania og Portugal, som kom tidligere i samme omfang på flukt fra diktatur og armod i hjemlandene, har maghrebinerne bare i liten grad glidd inn i det franske samfunnet, de er verken integrert, med et positivt ord, eller assimilert med et mer negativt ord. De er i stedet fremmedgjorte.

DA EN TÅREGASSGRANAT rammet bedende i en moské, uttalte en av innbyggerne der:-  Hvis dette hadde skjedd i en synagoge, hva hadde folk sagt da? De hadde ropt skandale!De føler seg undertrykt religiøst, som muslimer. Og dermed bryter de et grunnleggende forbud i det franske samfunnet: De blander islam og opprør, religion og politikk.Og de føler seg utstøtte fra det franske rettighetsfellesskapet, grunnlaget for fransk nasjonsbygging:-  Vi har hatt papirene i generasjoner, men vi er ikke franske som de andre, sa en av de opprørske innvandrerne til avisa Le Monde.Men de har likevel tatt opp i seg en sterk fransk tradisjon: De er snare til å plukke opp brosteinene og gjøre opprør i gatene.