Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Europas «White trash»

Har det enda dårligere enn fattige immigranter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JOE ER 38, og har aldri jobbet en dag i sitt liv. Han og Janice har fire barn, og velferdsordningene sørger for dem. Deres eldste sønn er snart 18, og ser fram mot å følge sin fars eksempel.

- Likefullt: Joe er ulykkelig. Han er depressiv og helsen er dårlig. «Jeg hater livet mitt», sa han sist jeg møtte ham. «Jeg skulle ønske jeg var død». Det er noe med inaktivitet som tapper menneskers sjel.

Slik beskriver britiske Bernard Hare en av de kronisk underpriviligerte i England, i artikkelen «Going Under» i avisen Guardian.

Hare er forfatter av den kritikerroste boken «Urban Grimshaw and the Shed Crew», en dokumentarbok om en gruppe utstøtte tenåringer i Leeds på 90-tallet, og var selv en del av den underklassen som kompisen Joe.

- Jeg ble ikke født inn i underklassen - den eksisterte ikke da jeg ble født. Men hele familien min havnet der etter gruvestreikene i 84-85. Før det følte vi at vi var en del av noe, et lokalsamfunn, og stor nasjon med en flott historie. Etter streikene visste vi at vi var overflødige, søppel, ingenting. År av uvirksomhet og latskap fulgte. Flere og flere havnet på arbeidsledighetstrygd, lokalsamfunnene vaklet, folk mistet håpet og følte seg forrådt, sier Hare.

VI SNAKKER OM Europas «white trash».

En gruppe kronisk underpriviligerte, uten arbeid, med lite tro på at utdannelse fører til noe bedre, stort alkohol- og rusforbruk, der mangelen på muligheter går i arv til neste generasjon.

I USA har begrepet vært i bruk lenge. I Europa er det i størst grad fattige innvandrere som har vært i medienes søkelys, og for eksempel opptøyene i forstedene i Paris har vist fram en gruppe med til dels håpløse levekår.

Men ifølge Gabor Steingart, redaktør for tyske Spiegel og forfatter av boken «World War for Wealth: The Global Grab for Power and Prosperity», finnes det en gruppe hvite europeere i enda dårligere forfatning enn fattige immigranter:

- Medlemmet av den moderne underklasse er ikke sulten. Han har tak over hodet, han er ikke mer utsatt for sykdom, og han har til og med litt kontanter i lommeboka. I hvert eneste vesteuropeiske land er han både statsborger og har rett på støtte, selv om støtteordningene ikke er så generøse som de en gang var. [...] Men selv om han har det materielt har det mye bedre, er han faktisk i enda dårligere forfatning enn før, skriver Steingart.

DE BRUKER OFTE halve dagen på å se på tv, og lever svært usunt. I Tyskland er det åtte prosent av befolkningen som konsumerer 40 prosent av den alkoholen som selges, og ofte har de ødelagte familier bak seg. Disse gruppene lever utenfor det fellesskapet arbeiderbevegelsen fungerte som for bare noen tiår siden.

Slik er sosiologiske studier som beskriver tendenser i levemåten til denne gruppen.

- Når det er valg leverer han en proteststemme på det ekstremt høyre eller ekstreme venstre, og han skifter lett side, hevder Steingart.

- Men fremfor alt mangler han interesse for å lære, sier han.

I de tidlige fasene av industrialiseringen deltok fattige arbeidere i fagforeninger som i realiteten fungerte som opplæringsinstitusjoner. Dagens proletariat har lite utdanning og ingen interesse av å skaffe seg mer.

- Han har dessuten liten interesse av at barna skal få en bedre fremtid. Ungenes språk er like dårlig som deres evne til å konsentrere seg. Økende grad av analfabetisme følges av stadig mindre mulighet for å integrere underklassen bedre i samfunnet, fortsetter Steingart.

- Dette nye proletariatet har oppstått som homogen klasse de siste ti årene. Og det er på langt nær et eksklusivt tysk fenomen: En slik underklasse er i ferd med å dannes i alle ledende industrinasjoner. Den moderne politiske økonomien har åpenbart lite å tilby de som ikke har kunnskap, mener han.

«MUSLIMER OG SVARTE får mest oppmerksomhet. Men de fattige hvite er i enda dårligere forfatning», 

Det er konklusjonen til det britiske tidsskriftet Economist, som har gjort et tilsvarende dypdykk ned i den britiske hvite underklassen.

De har gått gjennom undersøkelser av de fattigste ti prosentene av britiske skoleelever - de som har rett på gratis skolemat. Forskere ved Bristol University fant at mens hvite syvåringer i denne gruppen gjorde det litt dårligere enn svarte, men bedre enn pakistanske barn og barn fra Bangladesh i samme gruppe, falt resultatene dramatisk fra barna var 14 til 16 år:

- Ved 14-årsalder hadde hvite gått forbi svarte og ledet fortsatt på de andre gruppene. Men ved 16-årsalder, gjorde de hvite fattige det verst av alle, skriver de. 

Det viser seg at noe skjer med hvite barn mellom 14 og 16 som ikke skjer med andre. Og det som skjer er at de avskriver utdannelse som mulighet til å gjøre det bra i livet. På det samme tidspunktet i livet, eller kanskje enda tidligere, gjorde foreldrene og besteforeldrene deres det samme.

- Vi trodde ikke det var noen forbindelse mellom skolearbeidet og hvordan det ville gå med oss som voksne, sier John Simkin, som gikk på skole i England på 50-tallet.

Forskjellen var at kunne man med letthet få arbeid på fabrikkene i området, mens nå står underklassen utenfor arbeidslivet.

INGEN MENNESKER er søppel, jeg liker ikke begrepet «white trash». Men boken til Steingart er veldig interessant. Han er en mer virkelighetsorientert økonom enn noen andre. 

Det sier forsker og leder for Norsk Institutt for Strategiske Studier (NORISS), Jon Bingen, til Dagbladet.no.

Steingart menerdet er den globale økonomiske utviklingen som er årsaken til at denne gruppen havner stadig dypere ned i uføret. Tyskland sliter med en arbeidsledighet som riktignok har sunket det siste året, men fremdeles ligger på ti prosent. Industrien i Europa møter stadig økende konkurranse fra lavkostland i Asia, og den tradisjonelle arbeiderklassen kan ikke konkurrere om nye arbeidsplasser.

- Disse gruppene har lite å tro på, fordi de ikke kan regne med at deres arbeidskraft noengang vil bli brukt, sier Bingen.

Bingen mener det vil ikke være penger til å skape velferd med, fordi globaliseringen kommer til å bli en import av fattigdom til nord, og eksport av arbeidsplasser til sør - uten at veksten i velstand i sør er på langt nær så stor som nedgangen i nord.

- Steingart viser hvordan dette er en bevisst politikk, og hvordan stater - og den største aktøren i verdensøkonomien er USA, styrer verdensøkonomien på denne måten. Han forstår at markeder og økonomi er et handlingsfelt, sier Bingen.

Han mener man med politisk styring kan gjøre mer for å begrense den negative utviklingen for arbeiderklassen i europeiske land.

- SOSIAL DUMPING, det er det som først og fremst er problemet i Tyskland. Det kommer store mengder arbeidskraft fra Østeuropa og dette presser ned lønningene, sier førsteamanuensis i samfunnsøkonomi ved NTNU, Rune Skarstein, til Dagbladet.no.

- Hvis ikke Tyskland snart kommer i gang igjen, har Europa store problemer, sier han.

Situasjonen til de underpriviligerte i Storbritannia og Tyskland er likevel ulike. Tyskland har langt bedre velferdsordninger, men større arbeidsledighet, enn Storbritannia. Det er i Tyskland industribedriftene sliter mest.

Storbritannia er på sin side et samfunn som tradisjonelt har store klasseforskjeller, og har det fortsatt. Studier publisert nylig viser at den sosiale mobiliteten i befolkningen, det vil si sannsynligheten for at barn gjør det bedre enn sine foreldre, er like lav som på 50-tallet, og på vei nedover.

Ifølge forskere ved London School of Economics er det fremfor alt utdanningssystemet som gjør at mulighetene for de laveste klassene er så dårlige.

- ASIATENE ER DEN nye middelklassen, sier John Blackmore til Economist.

I tidsskriftets analyse pekes det på at innvandrerne i landet oftere har en annen innstilling enn de fattige hvite:

- Mange innvandrere i lavstatusyrker kommer egentlig fra en middelklassebakgrunn og er fast bestemt på at de eller barna deres skal returnere til den klassen. Andre kommer fra landsbygda, men de oppfordrer også barna sine til å klatre oppover i samfunnet, skriver de.

Tahir Abbas fra Birmingham University mener dette henger sammen med at disse innvandrerne er enda mer opptatt av å gjøre det bedre, når de ble hindret i å ha slike muligheter i landsbyer i Bangladesh og Pakistan.

Dermed blir innvandrerne gradvis integrert i økonomien i samfunnet, helt til de er umulig å skille fra den opprinnelige befolkningen.

OG MENS MULIGHETENE og håpet til fattige immigranter synes å være til stede, er håpløsheten det som fremfor alt preger den nye hvite underklassen.

Steingart mener dette til syvende og sist er en trussel mot demokratiet:

- Vil nasjoner nok en gang komme i konflikt med hverandre når dette sinnet søker utløp? Eller vil underklassen gjøre opprør? Begge scenarier er mulige, sier han.

- Den eneste utgangen som er vanskelig å forestille seg er at det ikke skjer noe i det hele tatt

Hele Norges coronakart