Europeisk mulighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Rett utenfor våre grenser pågår det nå et stort politisk eksperiment som bryter med tidligere europeisk historie. EU har sagt ja til en utvidelse med ti nye land. Med forbehold for en folkeavstemning i Irland og kompliserte forhandlingsrunder, kan en avtale være på plass til toppmøtet i København i desember. I så fall vil det nye EU romme 455 millioner mennesker og være en enestående samling av europeiske land fra både vest og øst. Den irske formannen for EU-parlamentet, Pat Cox, karakteriserer det som den største frivillige samlingen av Europas folk noensinne.
  • Vurdert mot en grufull europeisk historie, skal det en stor porsjon kynisme til for å undervurdere det visjonære i denne samlingen av land og folk, og det skal en betydelig dose av selvopptatthet til for å kunne vende blikket bort fra denne utviklingen slik norske politikere gjør. Selvsagt drives den europeiske utviklingen også fram av kapital- og markedshensyn, og selvsagt blir spørsmål om demokrati og borgernes innflytelse presserende i en slik koloss, men nettopp disse spørsmålene står øverst på den politiske agendaen i EU og i hvert enkelt av EU-landene. Allerede neste år kan det komme et forslag til en ny EU-forfatning.
  • Hvordan Norge kan bidra til en internasjonal og demokratisk styring av kapitalen med en stadig mer isolert politisk posisjon, blir en større og større gåte. EØS-avtalens åpenbare svakhet er at den nesten er blottet for politisk innflytelse. Norge er blitt kalt et faksland, et land som bare mottar ordre pr. faks fra Brussel. Den viktigste motvekta vi har er ei særdeles tykk lommebok. Den hjelper oss utvilsomt et stykke på vei, men i samme øyeblikk som vi kjøper oss fri fra Europas politiske problemer og utfordringer og fra innenrikspolitiske motsetninger, forvitrer også sentrale deler av den politiske debatten i Norge.
  • EU-utvidelsen representerer en fantastisk mulighet for et samlet og fredelig Europa, mens den for Norges del ikke etterlater seg annen politisk tenkning enn spørsmål om i hvilken grad handlingsregelen kan brytes for å bøte på problemene.