Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

EUs nye ansikt

EUs nye grunnlov er kommet et skritt videre. Nå gjenstår det å se om den overlever regjeringskonferansen i Roma i noenlunde hel tilstand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Seansen der Frankrikes tidligere president Valéry Giscard d'Estaing overleverte grunnlovutkastet til Italias statsminister Silvio Berlusconi i festsalen i Quirinal-palasset, ble forstyrret av ei flue. Til slutt drepte Berlusconi den med samme besluttsomhet som han nå lover å bruke for å få vedtatt grunnloven av EUs regjeringskonferanse under Italias formannskap i Roma 4. oktober. Berlusconi, som vil gjenopprette det katastrofale inntrykket han ga i begynnelsen av juli, har lovet å utøve en «mild vold» for at grunnloven skal bli vedtatt før desember, så en ny Roma-traktat kan se dagens lys før EU-valget 13. juni 2004. Il Cavaliere har til og med foreslått å bruke konklavetaktikken om nødvendig, som for valget av en ny pave. De som skal utpeke den nye paven, får ikke slippe ut før «habemus papam» (vi har en ny pave).

RISIKOEN

for at grunnloven, utarbeidet av de 105 medlemmene av EU-konventet i løpet av 16 måneder, skal bli utvannet i den videre behandlingen, er likevel stor. Det måtte en del kompromisser til for å få et dokument alle kunne være fornøyde med. Tyskland måtte ha det svart på hvitt at innvandringspolitikken ikke fratar statene retten til å bestemme inntaksvolumet. Frankrike ville beskytte sin offentlige sektor, og beholde retten til å verne europeisk film- og fjernsynsindustri i internasjonale handelsforhandlinger. Eurolandene, i mindretall når EU blir utvidet til 25, ville kunne fatte egne beslutninger som bare angår dem. Spania og Polen var redde for å miste sin mindretallsblokkering. Mange av EUs beslutninger skal nå tas ved såkalt kvalifisert flertall, det vil si et flertall som representerer 60 prosent av EU-befolkningen. Giscard d'Estaing foreslo å heve det til 66 prosent for å tilfredsstille Spania og Polen. Men alle disse kompromissene betyr ikke at teksten er så perfekt at stats- og regjeringssjefene ikke har noe mer å utsette på den. Den er som et grovt strikketøy som fort kan få ei maske løs.

GRUNNLOVEN BLE TIL

etter misnøyen med forhandlingene om Nice-traktaten. Det måtte en annen metode til. Derfor trådte konventet, med representanter for regjeringene, nasjonale parlamenter, EU-parlamentet og EU-kommisjonen sammen. Den nye grunnloven vil erstatte eksisterende traktater. Den svarer på to utfordringer: hvordan få en union med 15 medlemmer til å fungere med 25, og hvordan øke legitimiteten av et europeisk system overfor borgerne. Tekstutkastet utvikler flertallssystemet og klargjør borgernes makt. Men kampen mellom føderalistene, som ønsker en tettere integrasjon, og enerådende medlemsstater, som tviholder på sin vetorett, er ikke over. Den videre behandlingen i Roma vil fortsatt bli en dragkamp mellom små og store. Etter den nye grunnloven vil kommisjonen fremdeles ha én kommissær for hvert medlemsland, men bare 15 vil ha stemmerett. De skal rotere, og reglene for dette er ennå ikke klarlagt. I tillegg vil stats- og regjeringssjefene komme sammen i Det europeiske rådet, med en president som velges av medlemslandene. Han skal lede toppmøtene. Dette skal erstatte dagens roterende formannskap fra 2009.

DET LIGGER AN TIL

en kompetansestrid mellom presidenten av rådet og presidenten av kommisjonen. Sistnevnte skal foreslås av rådet, men velges av parlamentet. I verste fall får man et samboerskap slik man har sett i Frankrike. Hvis da ikke rådets president blir mer pryd. Både Belgias tidligere statsminister Jean-Luc Dehaene og Luxembourgs tidligere statsminister Jean-Claude Juncker er kandidater. Begge har fordelen at de kommer fra et lite land. Rådet skal også ha en utenriksminister, som skal sette i verk og koordinere EU-landenes utenrikspolitikk og unngå strid, slik som under Irak-konflikten. Dette svarer på et ønske fra et flertall av medlemslandene som vil ha en sterkere union, mer til stede internasjonalt. Foreløpig er det bare én erklært kandidat til denne vanskelige stillingen, Tysklands utenriksminister Joschka Fischer. Hvor frie hender han vil få, er et annet spørsmål. Sist, men ikke minst, den nye grunnloven gjør det mulig for et land å forlate unionen.