EUs nye naboer

I forhold til Moldova, Hviterussland og Ukraina fortoner Polen, Tsjekkia og Ungarn seg som nordiske sosialdemokratier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nylig sa irene nei i en folkeavstemning om EUs utvidelse østover, angivelig på grunn av de økonomiske konsekvensene av bl.a. Polens, Tsjekkias og Ungarns inntreden. I Vesten sliter man fortsatt med en generalisert standardoppfatning av alle landene i den tidligere østblokken. Store forskjeller mellom ulike regioner har imidlertid materialisert seg. EUs store og langsiktige bekymring kan med fordel flyttes et hakk østover på kartet. Sammenlignet med det som før eller senere vil bli EUs nye naboland - Moldova, Hviterussland og Ukraina - fortoner de sentraleuropeiske landene seg som nordiske sosialdemokratier. Den nye østgrensen vil danne et nytt skille mellom et Velstands-Europa i vest og et Fattigdoms-Europa i øst. Få ser ut til å erkjenne den avgrunnen som allerede deler Europa i to.

I august er det tiårsjubileum for Sovjetunionens oppløsning. Vest for Russland brøt Hviterussland, Moldova og Ukraina ut. Lite visste vi før, og lite vet vi i dag om disse landene. I en urolig og konfliktfylt verden synes mangel på nyheter å være et godt tegn. Er intet nytt godt nytt i disse landenes tilfelle? Absolutt ikke. Det gamle jernteppet er borte, men i Vesten har man begynt å snakke om det nye «elendighetsteppet» som har tatt over som sosialt og politisk skille i Europa.

«Misery curtain» kalte magasinet The Economist dette dype skillet i Europa (2.- 8. juni 2001). At de tre landene vest for Russland ser ut til å ha landet i bunnen av avgrunnen etter ti års styringsløs flaksing, materialiserte seg nylig da Moldova - som en «logisk» avslutning på et tragisk tiår - ble den første tidligere Sovjet-republikk som valgte en ureformert kommunist som landets leder. Sirkelen ser ut til å være sluttet.

Moldova er Europas fattigste land. Med et bruttonasjonalprodukt per innbygger på drøye 370$ er faktisk ikke en europeisk målestokk særlig relevant. Den moldovske økonomien kan bedre illustreres ved å sammenligne med afrikanske økonomier syd for Sahara. Moldova ble innlemmet i Sovjetunionen som et resultat av andre verdenskrig, og var fra begynnelsen en brikke i systemet som utgjorde den sovjetiske industrimaskin. Da den sosialistiske kjempen brøt sammen under sin egen vekt, ble Moldova spesielt skadelidende. Praktisk talt all industri og verdiskaping som gjorde landet til en moderne handelsaktør, kollapset. I dag karakteriseres Moldova som et agrarsamfunn i ordets egentlige betydning, hvor nærmest alle innbyggerne lever, direkte eller indirekte, av jordbruk. Ifølge CNN lever innbyggerne på under en amerikansk dollar om dagen, noe som i henhold til FNs definisjon kvalifiserer til «ekstrem fattigdom». Landets økonomi har i løpet av 1990-tallet blitt redusert med over 80 prosent.

Landet nådde bunnen i desember i fjor, da parlamentet etter fire forsøk ikke klarte å velge ny president. På knappe ti år hadde landet sluppet opp for moldovere til å fylle presidentembetet, og i april i år ble en russer valgt til landets leder. Dette til tross for en ennå ikke avgjort militær konflikt med den russiske minoriteten i det såkalte Trans-Dnestr-området. Valget av en russer som moldovernes nye leder kunne blitt tolket som et forsoningens tegn mellom to stridende folkegrupper, men er dessverre kun et uttrykk for Moldovias absolutte kollaps som egen stat.

I Hviterussland er landets misere som stat sterkt forbundet med landets leder, president Aleksandr Lukasjenko. Som populist og Sovjet-nostalgiker vant han 85 prosent av stemmene i 1994. Som stat har Hviterussland ingen tradisjoner å bygge på, foruten deres traumatiske forhold til andre verdenskrig og eldre generasjoners lengten tilbake til Sovjetunionens idealer. Som statsleder har Lukasjenko gjort sitt beste for å holde igjen landet et sted midt på 1980-tallet. Således har han også vært en direkte årsak til landets katastrofe. I 1996, gjennom en internasjonalt underkjent folkeavstemning av den tvilsomme sorten, utvidet Lukasjenko presidentperioden fra fem til syv år. Det er nylig blitt lagt ut følere for et presidentvalg kommende september. Vil han vinne?

Som tidligere leder av et sovjetisk kollektivbruk viderefører han også viktige styringsprinsipper fra sovjettiden. Uavhengige medier, både utenlandske og egne, er blitt stengt og/eller forbudt, kritiske røster blant journalister blir utsatt for åpenbare trusler mot liv og helse, og uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert om «forsvinninger» og politisk vold. Kritikken internasjonalt toppet seg i juli i fjor da en russisk statsborger fra den russiske statlige TV-stasjonen ORT forsvant. I henhold til internettavisen Transition Online ble den siste opposisjonelle publikasjonen i Hviterussland stengt av myndighetene i mars. Hvis Lukasjenko i tillegg velger å annonsere valget med knappest mulig frist for valgforberedelser og registrering av offisielle kandidater fra opposisjonens side, ser man ingen grunn til at det ikke blir syv nye år med sovjetstyre à la det 21. århundre. Går utviklingen i samme retning i dette tiåret som det forrige, vil trykket på EUs nye østgrense kunne bli formidabelt. Polen - med sin lange felles grense med Hviterussland - vil da i alle henseender representere Vesten for sultne hviterussere. Hvis Lukasjenko av en eller annen grunn skulle falle fra, er en politisk kollaps tilsvarende den i Moldova heller ikke å utelukke.

Ukraina, som det tredje land bak «elendighetsteppet», innehar en nøkkelposisjon i regionen. 50 millioner innbyggere, en anselig økonomi i forhold til nabolandene og en felles grense med Polen innebærer at et sosialt sammenbrudd i Ukraina vil ha ringvirkninger for hele Øst- og Sentral-Europa. Både den økonomiske og den politiske situasjonen passer som hånd i hanske med et slikt scenario. Mediene i Vesten har relativt hyppig rapportert om fattigdomsproblemet i Russland, men faktum er at Ukrainas inntekt per innbygger kun utgjør en tredjedel av den gjennomsnittlige russerens. Dette har resultert i den paradoksale situasjonen hvor ukrainere emigrerer til Russland for å øke sin velferd. I land vest for Ukraina er tragedien enda mer påtakelig. I Tsjekkias hovedstad Praha utgjør ukrainske kvinner brorparten av sexindustriens arbeidsstokk, og den ukrainske mafia står ikke tilbake for den russiske på noe område.

Korrupsjonen i landet er den verste i den tidligere østblokken. Transparency International - en ideell organisasjon som dokumenterer korrupsjon - plasserer Ukraina på 87. plass av i alt 90 land på sin rangering for 2000. En tidligere ukrainsk statsminister står tiltalt i en amerikansk rett for å ha hvitvasket minst $114 millioner fra statskassen. Korrupsjonen, sammen med den generelle økonomiske kollapsen, har holdt livsviktige utenlandske investeringer borte. Til og med de store multinasjonale selskapene - med adskillig erfaring fra korrupsjonsherjede land i andre verdenshjørner - har ikke funnet muligheter til å etablere virksomhet i landet.

I mars ble landet herjet av en politisk skandale da president Leonid Kutsjma ble implisert i forsvinningen av en journalist, som etter all sannsynlighet er blitt drept. Lydbåndopptak fra presidentens kontor kom på avveie, og opptakene kunne avsløre presidentens innblanding. Denne saken, som så mange andre, vil antakelig aldri bli løst. Brutaliseringen av det ukrainske samfunnet - hvor attentater på politisk og økonomisk grunnlag florerer - ser ut til å virke til presidentens fordel. Samfunnet har vent seg til den slags.

Hva kan man si på den positive siden, om noe? De sosiale konsekvensene av ti år med eskalerende fattigdom og ydmykelse har nådd punktet hvor oppgitthet og maktesløshet dominerer i området øst for EUs kommende medlemsland. Apatien ser ut til å være det nye EUs beste forsvar mot store folkeforflytninger vestover. Intet nytt er godt nytt, i en tid hvor dårlig nytt har vært regelen så lenge.