EUs tabuer

EU har ingen felles hær, men er en stadig mer selvbevisst aktør som vil fremme sine interesser med politiske, økonomiske og militære midler. På tross av rivende utvikling de siste to årene for å gjøre EU til en mer autonom militær makt, er det mange tabuer i EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ett av disse tabuene er hva EUs strategiske visjon skal være. Hvilken type global og regional aktør skal EU være? I dag gjør EU en stor innsats for å skape økonomisk og sosial stabilitet som gir folk bedre levevilkår i EUs nærområder. Men som stor handelsblokk strekker EUs interesser seg som USAs verden over, uten at EU-landene på samme måte som USA har globale militære strategier.

Uten store forhåpninger om klare svar har jeg i gjentatte samtaler med ulike lands embetsfolk i EU og NATO fått følgende svar: «Begynner vi å diskutere den strategiske visjonen for EU, skaper vi bare konflikter. Det er kontraproduktivt.» Mens NATO gjennom sitt strategiske konsept fra 1999 hviler på en felles virkelighetsforståelse som passer USAs globale selvforståelse, står EU uten samlende strategiske visjoner.

Poeng

Slik kommer det til å forbli selv om enkelte kontinentale statsmenn sanker politiske poeng ved å tale visjonært om en fremtidig EU-hær, og om europeisk storhet i verden. Mangelen på samlende visjoner skyldes sterkt sprikende oppfatninger mellom eksempelvis tidligere nøytrale EU-land og gamle europeiske stormakter.

Det foreløpige svaret på hva EU skal bruke sin militære kapasitet til, er såkalte Petersberg-operasjoner. EUs kommende utrykningsstyrke skal innen tre år kunne gjennomføre alt fra mindre evakueringsaksjoner til regulær krigføring i såkalte fredsskapende operasjoner. Forsiktige tegn på EUs strategiske vurderinger kan spores i hvorhen militære operasjoner planlegges. Mindre evakueringsoperasjoner kan finne sted så langt av gårde som i Afrika, mens langt mer krevende fredsbevaring og fredsskaping ikke vil kunne iverksettes lenger bort enn inn i Kaukasus og Midtøsten. Dette er intervensjoner som vil kreve mandater fra FN eller OSSE, og som kan gjennomføres sammen med ikke-medlemmer som Norge og Russland.

Uvilje

I dagens EU er uviljen til å skape samlende strategiske visjoner faktisk forutsetningen for den rivende utviklingen i forsvarspolitikken. EUs suksess kommer av de pragmatiske og konkrete tiltakene for å etablere militær kapasitet. Ingen EU-land er uenige i at EU må kunne aksjonere militært selv om USA ikke vil delta i Europa. Realitetene i Kosovo viser allerede at EU i fremtiden i enkelte typer mindre operasjoner kan klare seg godt når USA ikke lenger alltid er til å regne med.

Mangelen på klare strategiske visjoner hindrer imidlertid ikke at alle EU-land i prinsippet er enige om at militær makt under EUs ledelse er nødvendig for å støtte EUs politiske og økonomiske målsetninger. EUs «utenriksminister», Javier Solana, vil på denne ukens toppmøte i Nice få tilslutning til en strategi for såkalt krisestyring, der målsetningen nettopp er å koordinere handelspolitikk og utviklingshjelp slik at mer effektivt press kan legges på stridende parter i en konflikt. Ved å styrke de økonomiske og politiske maktmidlene reduseres faren for at militær makt må brukes for å opprette eller bevare fred etter at katastrofen allerede er et faktum.

Gammel vane

Fordi Norge i fremtiden skal delta i EU-ledede militære operasjoner, er strategiske visjoner for EU like viktig for oss som for svensker, briter og tyskere. Av gammel vane vil Ja-folk svare ja til det meste som kommer fra EU, og Nei-folk betakke seg. Disse kjedsommelige øvelsene er en følge av Norges berøringsangst i forhold til EU. Fordi svaret er gitt - ja eller nei - for de fleste debattanter, glemmes det lett at EUs rolle som en stadig mektigere internasjonal aktør ikke er hugget i stein, men skrives i disse dager.

Bortenfor all pragmatisme som preger EUs forsvarspolitikk på Nice-toppmøtet denne uken, vil diskusjonen om EUs fremtid fortsette. Skal EU bli en ny maktpol som balanserer USA og Kina, en regional fredsmakt, en global intervensjonsmakt, en fredsmekler, en bro mellom de rike og fattige i verden eller en støtteblokk til USA i den globale økonomien?