Eventyret fortsetter ute?

Norske oljeselskap kan drive forretning nær sagt hvor som helst. Selskapene tar nemlig med seg sin «høye etiske standard fra Norge» og «påvirker i riktig retning».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statoil har pløyd inn store mengder penger i et av verdens mest korrupte land – Aserbajdsjan. I Erling Borgens nye dokumentarfilm som ble vist på TV2 mandag 29. oktober, uttaler en av selskapets ansatte at det er fullt mulig å drive i henhold til høye etiske verdier også i Aserbajdsjan. Selskapet «samarbeider med myndighetene» i de landene det opererer for «å påvirke utviklingen i positiv retning» (Statoil, Bærekraftrapport 2006). Ifølge et oppslag i Dagbladet 18. august i år, registrerer imidlertid oljegiganten «at utviklingen går noe senere enn vi kunne håpe» i akkurat Aserbajdsjan.

I 1995 vakte det sterke reaksjoner da Shell unnlot å protestere da det nigerianske militærregimet henrettet aktivister som hadde protestert mot oljeselskapets virksomhet i landet. Også Statoil var skyteskive ettersom selskapet forholdt seg taust. Stortingsrepresentant Erik Solheim gikk på talerstolen og uttalte at det ikke kunne «være tvil om at Statoil fullstendig sviktet sitt moralske ansvar i Nigeria. Statoil brukte ikke den kontakten som var der på noen konstruktiv måte – tvert imot, de fraskrev seg ethvert ansvar. […] Derfor vil jeg spørre utenriksministeren om han er fornøyd med den måten Statoil opererte på, om det ikke er grunn til nå på nytt å vurdere om norske firmaer bør operere i et så tvilsomt område. Vi snakker om verdens mest korrupte land, en korrupsjon hinsides hva som er vanlig selv i Afrika. [...] Mitt spørsmål er: Har ikke Statoil misbrukt sin sjanse, og bør ikke myndighetene pålegge dem å trekke seg ut?» (29. november, 1995).

I 2007 er den samme Solheim miljø- og utviklingsminister. I debatt med Erling Borgen på TV2 Tabloid, har Solheim adoptert oljeindustriens tolkningsramme. StatoilHydro skal ikke pålegges å trekke seg ut. Det gjelder å være til stede og påvirke i riktig retning. Ifølge Solheim viser all erfaring at det trengs en periode med positiv økonomisk utvikling i et land for at menneskerettighetssituasjonen skal forbedres. «Oljeeventyret fortsetter ute» som det nylig het i en av Statoils reklamekampanjer.

Norsk petroleumsindustri må ekspandere utenlands der petroleumsressursene finnes, heter det. Funnene på norsk sokkel blir nemlig stadig færre og mindre. Konsernsjef Helge Lund i StatoilHydro hevder at alternativet til utenlandsekspansjonen er å trekke seg ut og gradvis avvikle norsk oljeindustri. Imidlertid er det slik at mange av landene som sitter på oljereserver har udemokratiske regimer og en utbredt kultur for korrupsjon. Dette skaper også omdømmeproblemer for industrien. Det som tidligere var fjerne petroleumsprovinser er i dag knyttet nærmere til det norske medielandskapet. Industriens ønske om å framstå som sosialt ansvarlig kan trues når mediene skriver at tortur og korrupsjon er vanlig i de landene industrien er engasjert i.

De fleste tolkningsrammer inneholder ikke bare definisjoner av sammenhenger og problemer, men også en moralsk vurdering og et forslag til løsning på problemet den fokuserer på. Oljeindustriens viktigste forsvar er at den tar med seg sin høye etiske standard ut. Selskapene godtar ikke korrupsjon. Dessuten: Oljeindustrien mener den planter etiske flagg der den ferdes. Aktørene snakker om å «vise hvordan man gjør ting i Norge, Skandinavia eller Europa». De bruker uttrykk som å «sette en standard» og «å gå i bresjen». Disse språklige bildene er ment å skille norske selskap fra utenlandske. Norske selskap plasseres på et høyere etisk nivå. De har også tatt på seg den tunge og utakknemlige oppgaven med å gå i bresjen. Den som går i bresjen kan som kjent ikke trekke veksler på hva andre har gjort. En får nok en grunn til å beundre en slik aktør.

Industrien vil skape positive ringvirkninger i vertslandet og gi det norske samfunn inntekter og arbeidsplasser. Samtidig som de betaler skatter og avgifter, gir også virksomheten økonomiske ringvirkninger for vertsnasjonene ved at selskapene hyrer lokale leverandører. I tillegg driver selskapene såkalte sosiale investeringer for å gi noe tilbake til vertslandene. Et annet argument er dessuten at de norske selskapene er bedre enn alternativene. Med de norske selskapene tilstede, kan den positive utviklingen fremmes! Ekspansjonsrammen knytter dermed an til en godhetsdiskurs som en blant annet kjenner igjen i debatten om norsk bistand slik blant annet Terje Tvedt har diskutert den.

Når den beskrevne tolkningsrammen dominerer og er gjort til offisiell norsk politikk, avvises og marginaliseres andre tolkningsrammer. En Statoil-representant intervjuet av Kristin Reiten i forbindelse med hennes hovedfagsoppgave (UiO, 2007) sa at han ikke hadde opplevd korrupsjon verken i Angola eller Aserbajdsjan. Erling Borgen fikk et intervju med Statoil i forbindelse med sin film. Det skulle foregå i Stavanger, mens Statoils samfunnssjef i Aserbajdsjan fikk munnkurv. I VGs oppslag 19. august heter det at Statoil forlangte å få spørsmålene på forhånd, og krevde å få godkjenne redigeringen av intervjuet.

I 2005 utga forskerne Helge Ryggvik og Ole Andreas Engen en rapport som tok til orde for at Statoil burde begrense sin utenlandssatsing og heller konsentrere seg om norsk sokkel. Et av argumentene var at korrupsjon er en del av den internasjonale oljeindustriens struktur. Et statlig eid selskap bør derfor holde seg på armlengdes avstand. Fra Statoil ble det blant annet replisert «Vi gidder slett ikke å kommentere den. Rapporten er et politisk innlegg» (Dagens Næringsliv, 10. oktober, 2005). Som i så mange andre sammenhenger foretrekker oljeindustrien å definere seg som en apolitisk aktør når det passer seg slik. I andre sammenhenger, for eksempel foran valg, er det opportunt å formulere sine forventninger til den nye regjeringen.

Vennligst vær stille, her tjenes penger. Slik kan oljeindustriens holdning oppsummeres når den møter kritikk for sin utenlandssatsing. På den annen side er det håp om at oljeindustrien vil skjønne at den på det viset også kan skade sitt omdømme. Det er et empirisk spørsmål om industrien virkelig bidrar til forbedring i de landene den opererer. Historien i Aserbajdsjan virker ikke positiv i så måte.

•Øyvind Ihlen har nettopp utgitt boka «Petroleumsparadiset: Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging».