Eventyret over

Med en rettssak og trusselen om dødsdom hengende over seg forlot Joseph Estrada lørdag presidentpalasset i Manila bakveien. Hendene var hevet over hodet i absurd triumf.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR ET EVENTYR da Joseph Estrada ble valgt til Filippinenes president for bare tre år siden. Som drop-out fra skolen, gambler, og med historier om drikkeorgier, nær omgang med kriminelle, og seks offisielle samt et utall andre elskerinner, var han så absolutt outsideren som kom inn i varmen. Grunnen til hans appell var at han gjennom 20 år som filmskuespiller i en serie såpefilmer, hadde vunnet seg et navn som Erap, de fattiges helt. Han var mannen som på det hvite lerretet stjal fra de rike og ga til de fattige. I mai 1998 vant han presidentvalget suverent fordi fattigfolk trodde han ville gjøre det samme i virkeligheten som han hadde gjort på film. Det viste seg å ikke stemme.

FALLET VAR like eventyrlig som triumfen. For Estrada var så visst av denne verden, og mens det var svarte penger fra spill som var begynnelsen på hans fall, så fortsatte det med ulovlig finansiering av herskapshus til hans seks offisielle elskerinner. Sjuende desember ble riksrettssaken reist. Den kulminerte med en skandale for ei uke siden, da anklagerne la ned sine verv i protest etter at et snaut flertall i senatet nektet å stemme for innsyn i dokumentene som ville bevise omfanget av Estradas korrupsjon. «Jeg takker den gode Herre,» sa Estrada i sakens anledning. Men han takket for tidlig, for det var først etter dette at folket kom på gatene i hundretusener og forlangte hans avgang. Det var da de militære skiftet side, etter at den innflytelsesrike kirken og forretningslivet alt lenge hadde krevd Estradas avgang. Det var da alle andre enn skuespilleren Erap skjønte at det var slutt.

DET VAR EN eventyrlig opplevelse å møte Joseph Estrada i Manila rett før riksrettssaken mot ham startet før jul i fjor. Sammen med fotograf Henning Lillegård var jeg til stede da Estrada kom til sine egne, de fattigste av de fattige, de som hadde vært hans kulisser da han var filmstjerne, i Manilas slum. Han trengte sårt å samle politisk støtte foran oppgjøret i riksrettssaken, og brukte det eneste knepet han virkelig kunne og som alltid hadde virket - å spille rollen som Erap. Med en sliten Elvis-frisyre og sitt skjeve smil trådte Estrada ut i den stinkende gjørma i Manilas verste slum, hevet hånda til hilsen, og lot seg hylle. Men selv om Estrada ble møtt med jubel, så var det ikke mange som var møtt opp. Med sitt skjeve smil klatret Estrada likevel opp i et vindu og vinket teatralsk til sine egne.

KANSKJE VAR DET DA Estrada begynte å ane at spillet kunne være slutt. For den store magien var åpenbart borte. Fattigfolkets superhelt strålte på et vis. Men det var så få av hans støttespillere som gadd bry seg. Da middelklassen, kirken og forretningseliten mobiliserte sine folk på gatene i stort omfang forrige uke, var de også ganske alene. Noen slumboere som støttet Estrada, ble også mobilisert, og kastet stein mot middelklassens demonstranter, som mobiliserte via tekstmeldinger over mobiltelefon. Men de var få og hjelpeløse i forhold til elitens demonstranter, som var mest redd for pesoens fall og manglende investeringer - selv om kardinal Sin og kirken også hadde velbegrunnede innvendinger til de signalene om livsstil og moral som kom fra presidentpalasset.

NÅ ER EVENTYRET over for Estrada. Den nye presidenten, Gloria Macapagal Arrayo, sier det ikke kommer på tale å benåde Estrada, og at en rettssak vil bli reist. Selvsagt er vi nå vitne til en form for klassejustis og den gamle elitens hevn over den forsmedelsen det var at folket valgte en kåt, fordrukken og vulgær b-skuespiller som sin president. Og Filippinene? For dette store, rare, og eneste kristne landet i Asia er det et sunnhetstegn at man på fredelig vis har kvittet seg med et regime som representerer åpenbar korrupsjon og vanstyre. Ser man til nabolandet Indonesia i sør, er det noe uskyldig - nesten operetteaktig - over revolusjonene på Filippinene.

- VÅRT LAND ER SOM et nyfødt barn, sa revolusjonsleder og kardinal Sin i sin gudstjeneste i Manila i går. Det er mulig, det. Men korrupsjonskulturen på Filippinene er godt fundamentert, også i de gamle eliter, og blir ikke borte med det første. Det som er borte er oppkomlingen Estrada, som ikke innga tillit til business og investeringer. Dermed er veien åpen for Filippinene til atter å henge seg på den dynamiske asiatiske tigerøkonomien, noe som var kjernen i det folkelige opprøret mot Estrada.